Steve Earle

Countryrebellens på alle måter modigste plate.

Med «Jerusalem» pisser amerikanske Steve Earle i patriotisk motvind. Og han gjør det med sin hardeste, mest kompromissløse plate siden «Copperhead Road» fra 1988.

Steve Earle har alltid vært en skitten rebell i konservative countrykretser. Tidlig på nittitallet trodde Nashville de var kvitt ham for godt. Men Earle reiste seg fra heroinrennesteinen og har siden vist at det ikke er noen motsetning mellom å lage renskårne, tradisjonalistiske bluegrassplater og steinhard rock'n'roll.

«Jerusalem» er en rundebordskonferanse mellom historiefortelleren Earle, countryrebellen Earle og radikaleren Earle. Det konkluderes ikke så mye, men med intellektuell kløkt serveres alternative perspektiver og betraktninger som vil hisse opp «nuke 'em»-rednecks spesielt og den sårede, amerikanske stoltheten generelt.

«John Walker's Blues» , hvor Earle inntar Taliban-amerikaneren Lindhs perspektiv, er for lengst utropt til et nøkkelspor. Den statusen fortjener den også av musikalske grunner. Den har et komp som Johnny Cash ville elsket, den er eksistensialistisk og fortettet i fortelleruttrykket, og dens slepende, psykedeliske countryblues speiler både forvirring og fortvilelse.

Låter som «Amerika v. 6.0» og «Conspiracy Theory» handler heller ikke bare om politikk. De er riffsterke, eksperimentelle og modige låter som også byr på alternative perspektiver på hva countrymusikk kan være.

«Jerusalem» er i salg fra mandag 23. september.