#TAKEAKNEE: «Hold deg til å lage musikk», ble det sagt da Stevie Wonder (67) viste solidaritet med amerikanske fotballspillere. Det er en vrangforestilling, skriver vår musikkanmelder. Foto: Associated Press.
#TAKEAKNEE: «Hold deg til å lage musikk», ble det sagt da Stevie Wonder (67) viste solidaritet med amerikanske fotballspillere. Det er en vrangforestilling, skriver vår musikkanmelder. Foto: Associated Press.Vis mer

Kommentar: Stevie Wonders skigardsvise

Stevie Wonder viser en større tro på USA enn Trump noensinne vil være i nærheten av

Pop og politikk er uløselig forbundet.

Kommentar

KOMMENTAR: «Nok en utakknemlig svart multimillionær». Kongressmann Joe Walsh viste dårlig tilslørt forakt for afroamerikanere da han sist uke kritiserte Stevie Wonder for å gjøre det eneste rette: vise solidaritet med Colin Kaepernick og andre fotballspilleres protest mot rasistisk politivold.

Han er ikke den eneste som har reagert negativt på at 67 år gamle Wonder satte seg ned på knærne – først under en konsert i New York, dagen etter under en markering i naziherjede Charlottesville. Særlig én kommentar på Twitter var slående: «Hold deg til å lage musikk». Det er en typisk holdning, en som bunner i vrangforestillingen om at kunst og politikk ikke har noe med hverandre å gjøre. Selv musikk som påberoper seg å være apolitisk har tatt et standpunkt, nemlig stilltiende aksept for tingenes stillstand.

I tilfellet Stevie Wonder blir slike holdninger spesielt latterlige. Det mest kjente politiske budskapet er å finne i «Living for the City», hvor en mann blir arrestert kun fordi hudfargen hans virker truende. «Blackman» – en av Wonders aller beste låter, hentet fra den kaotiske klassikeren «Songs in the Key of Life» – forsøker på sin side å helbrede de amerikanske historiebøkenes hvitvasking.

«The first man to die / For the flag we now hold high / Was a black man» erklærer han over et vanvittig funkriff, med referanse til borgerkrigshelten Crispus Attucks. Refrenget fortsetter å være like relevant i dag som i 1976: «We pledge allegiance / All our lives / To the magic colours / Red, blue and white / But we all must be given / The liberty that we defend».

Stevie Wonder rører her ved samme paradoks som The New Yorker-skribenten Jelani Cob, som skriver at «Trump er en liten mann med en fetisj for symboler på demokratiet og en bunnløs fiendtlighet mot den faktiske praksisen av det». Det er nemlig en enorm kløft mellom verdiene USA gir seg ut for å forsvare og den reelle graden av like muligheter i «Land of the Free».

Når afroamerikanske fotballspillere – og Wonder med dem – protesterer til nasjonalsangen, er det ikke et symptom på manglende patriotisme eller, kremt, takknemlighet («takknemlig» for hva da?). Tvert imot: De viser en langt større tro på USA enn Walsh, Trump og andre hvite mennesker som dem noensinne vil være i nærheten av.