Stian Barsnes Simonsen

- FIN BART,

sier fotografen.

- Ikke sant? Det er en ekte 50-tallsbart. Jeg har vært ute og intervjuet gamle damer for «Smørøyet», og da tenkte jeg det passet seg, ler Stian.

Barten er usedvanlig smal.

- Jeg har så dårlig skjeggvekst at jeg er glad bare jeg får til en antydning til bart, forklarer Stian.

- Den er litt lys?

- Ja. Jeg er ganske lys. Husk at Henning i «Hotel Cæsar» er halvt chilensk. Jeg måtte ta masse sol og farge håret svart for å passe i rollen. Nå farger jeg det ikke lenger, men fargen sitter fortsatt.

VI SITTER PÅ

Café Amsterdam i Oslo. Stian har allerede fått én sympatierklæring fra en dresskledd herre ved nabobordet, som lurer på om han ikke har fått nok nå. Av oss, mener han sannsynligvis. Pressen. Presset.

Stian smiler høflig. Så konsentrerer han seg om menyen.

- Jeg tror jeg tar en lasagne. Lasagne er helt klart undervurdert. Når alle plutselig skulle spise det for noen år siden, var det liksom ikke så bra lenger. God lasagne er godt, slår Stian fast.

Og bestiller en øl.

Georg Anker Hanssen er død, og Toralv Maurstad har sjekket ut for godt. Stian Barsnes Simonsen har sagt opp og Henning Nygård synger på siste verset. «Hotel Cæsar» blir aldri som før.

- Jeg savner «Cæsar». Virkelig. Når du jobber så tett opp mot mennesker, blir du godt kjent med dem, og særlig vi unge hadde et veldig godt samhold. Men jeg angrer ikke på at jeg sluttet, sier Stian.

- Dør Henning?

Stian vrir seg i caféstolen. Taushetsplikten tynger.

- Det kan jeg ikke si, sier han med et bedende brunt blikk.

- Dør han ikke?

- Jeg tror ikke det står noe i kontrakten om at jeg ikke kan si noe om hva som ikke skjer. Jeg tror ikke Henning dør.

Når forsvinner han?

- Det er jeg faktisk ikke helt sikker på, det er så lenge siden vi gjorde opptakene. Men det kan ikke være så lenge til.

DET VAR POSTVERKETS

skyld at Stian kom for seint første dag på hotellet. Den tykke konvolutten med manus og endring av oppmøtetidspunkt nådde aldri fram til det 300 kvadratmeter store kollektivet på Tøyen der Stian bodde. Derfor møtte han opp som han først hadde fått beskjed om.

- Det var utrolig pinlig. Alle skuespillerne satt rundt samme bord og skulle ha leseprøve. Jeg hadde ikke sett manus. Karl Sundby klappet meg heldigvis på ryggen og sa: «Det går så bra.» Det var en merkelig følelse å sitte der sammen med de store skuespillerne. Jeg har vært utrolig heldig som har fått jobbe med dem alle, sier Stian.

- Hvorfor sluttet du?

- For meg er det tre ting som er viktig i en jobb: at den er utfordrende, at den gir meg nye erfaringer og at jeg får gi av meg selv, vise hva jeg er god for. Når de tre tingene begynner å svikte, må gulrota bli større, og det ble den ikke. Det er ingen hemmelighet. Men det har vært veldig spennende å jobbe med såpe, og jeg utelukker ikke at jeg gjør det igjen. Jeg har alt å takke «Cæsar» for, sier Stian.

EN TIME ETTER

at han sa opp ringte NRK. Åtte år etter at Stian sendte en håndskrevet søknad med blomster på til «Smørøyet». Han ville bli programleder. Endelig fikk han jobben.

- Da jeg ble innkalt på audition som tolvåring, tok jeg en spansk en og sa jeg bodde i Oslo. Det ble en smule stress da de ringte og lurte på om jeg kunne komme en gang til, ler Stian.

Riktignok hadde han allerede begynt å pakke kofferten, men han bodde fremdeles hos mamma i Bergen.

- Jeg kom helt til siste runde, men da røyk jeg ut. Da hadde de ansatt en bergenser allerede, og mente det ble for mye med to. Det var det de sa i alle fall, det kan jo hende de hadde helt andre grunner, ler Stian.

Skarringen er borte, men dukker det opp en bergenser er Stian straks et ekte bysbarn. Med foreldrene snakker han fortsatt bergenser.

- Jeg ble litt mobbet her om dagen da jeg sa «kline» på ekte bergensk. Vi har et annet trykk på l-en enn her.

- Kline?

- Det var i «Smørøyet».

STIAN BARSNES SIMONSEN

var en målbevisst ung mann. Allerede da han var seks og et halvt år hadde han planen klar: Han skulle bli programleder i «Halvsju», forløperen for «Smørøyet».

- Jeg sa til mamma at nå som jeg var halvsju år, så skulle jeg jobbe i «Halvsju». Stakkars mamma, det var ikke så lett å forklare at det kunne bli litt vanskelig. Men hun backet opp drømmen min. Det har både hun og pappa gjort hele veien, sier Stian.

- Familien betyr utrolig mye for meg, og både mamma og brødrene mine er ofte i Oslo.

Som halvsjuåring var Stian allerede en garvet barneskuespiller. Den store scenedebuten sto i Bergen, og Stian var den stolte sjuende geitekillingen av de elleve i eventyret.

- Jeg begynte med drama som fem- seksåring. Etter geitekillingen fikk jeg en litt større rolle som skognisse i «Putti Plutti Pott», det var utrolig stort husker jeg. Jeg hadde mitt eget reinsdyr som var ti ganger større enn meg - det skulle ikke så mye til. Men hovedrollen som Klatremus er en høydare i min karriere, slår Stian fast.

Seinere har det blitt flere av den sorten - høydare altså. Som fjortenåring fikk Stian jobb som skuespiller i «Smørøyet», og siden har han vært med på en rekke videoer og kortfilmer. Og mye annet. Men først med «Hotell Cæsar» ble han storsjarmør for alvor.

- Du er kåret til verdens tredje mest sexy mann?

- Det har jeg hørt rykter om, men jeg har aldri sett det. Men jeg synes det er mer oppsiktsvekkende at jeg delte niendeplassen med John Carew og Espen Lind i den norske kåringen, der Arve Juritzen ble nummer to, humrer Stian.

Han har et avslappet forhold til hele sexgreia. Stian har i det hele tatt et ganske avslappet forhold til sin egen kjendisstatus. Likevel innrømmer han at i det siste har det blitt vel mye. Og alt har ikke vært like hyggelig.

VI SITTER FORTSATT

på Café Amsterdam. Stian har snakket masse, om «Smørøyet», livet og framtida. Han drømmer om film. Eller studier i utlandet.

Lasagnen var god, ølet likeså, og den unge serveringsdamen har smilt ekstra bredt til den mørke gutten. Det er dagen etter at Lene Marlin vant MTV Awards i London.

- Hva synes du om det?

- Jeg synes det er utrolig kult at en norsk artist gjør det så bra.

Sier Stian. For første gang på to timer blir han tilnærmet stille. Etter å ha vært klistret utover siste nummer av Se og Hør vet han hvor det bærer.

- Er dere sammen?

- Jeg har ingen kommentar til det. Hvem jeg er sammen med har med meg å gjøre, jeg synes ikke folk har noe med det.

- Men kjærligheten, da?

- Jeg har vært inne i et langt forhold før, og har absolutt opplevd kjærlighet. Og vet ikke helt hva jeg skal gjøre uten. Jeg liker kjærlighet, sier Stian.

Luringen.