REKONSTRUKSJON UTØYA: Utøya ble i går åpnet for pressen etter terrorangrepet 22. Juli. 
Hovedhuset.
Foto: Espen Røst / Dagbladet
REKONSTRUKSJON UTØYA: Utøya ble i går åpnet for pressen etter terrorangrepet 22. Juli. Hovedhuset. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Stier av sorg og savn

Utøya ble åsted for et politisk massemord. Nå skal øya gjenerobres av politisk ungdom. Det blir en krevende prosess.

UTØYA (Dagbladet):

DET VAR DEN perfekte høstdagen. Det lille vinddraget ga luften volum og bitt. Høstfargene var overalt: Falmende grønt, ildrødt, gyllengult og jordbrunt. Naturens klassiske høstsymfoni som varsler at liv går i dvale før det våkner på nytt. Det var også en høstdag i en lang prosess som skal plassere og definere terrorhandlingene 22. juli i vår kollektive bevissthet. Pressen hadde fått adgang til Utøya. Det skjedde på en nokså stille måte. Ingen som beveger seg på denne øya unngår katastrofens virksomme vibrasjoner. Riktignok er det knapt noen ytre tegn på hva som skjedde da drapsmannen overtok kontrollen med liv og død. De ustelte husene ser ut som før. Kjærlighetsstien ligger der ennå. Teltplassen ser ut som om den er klar for politisk camping. Naturen ligger fast. Likevel er alt forandret.

UTØYA ER I SEG selv et talende eksempel på de vanskelige valgene vi står overfor etter 22. juli. I sentrum av dette finnes et smertefullt dilemma: Vi må komme videre, men vi kan heller ikke glemme. AUF har samlet inn 32 millioner og skal bruke pengene på å ta Utøya tilbake. Utøya skal igjen bli samlingssted for ungdom som er interessert i politikk og i hverandre. Samtidig skal massakren markeres og bli en del av øyas politiske budskap. Disse målene er ambisiøse. Det finnes overlevende som aldri kan tenke seg å vende tilbake til Utøya. Mange andre vil kvie seg for å oppholde seg på et sted så sterkt preget av grusomheter. Øya er liten og den har få skjulesteder. Overalt må besøkende regne med at de er nær et åsted for en umenneskelig forbrytelse.

LIKEVEL KAN DET ikke være tvil om at AUFs målsetting er riktig. Minnesmerker og markeringer som gjenforteller historien, er nødvendige for å overlevere erfaringer. Det gjelder i særlig grad de mørkeste av menneskenes gjerninger. Slike minnesmerker er historiens stoppskilter. Derfor er de også til for å minne oss om at det finnes andre valg, at det også finnes godhet, glede og fellesskap. Jeg glemmer aldri barnet som jaget sommerfugler i solskinnet på appellplassen i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, noen meter fra lasarettet der nazilegene drev medisinske eksperimenter. Eller synet av valmuer på markene utenfor Verdun, der noen av de blodigste slagene i første verdenskrig fant sted. Og det er bare få år siden norske overlevende og pårørende strødde papirblomster på havet til minne om de norske som ble drept av tsunamien i Thailand. Tragediene i historien kan bidra til at det skapes en ny dybde i våre refleksjoner og våre handlinger.

DA GJELDER DET at vi holder fast på sammenhengen mellom det personlige og det politiske som angår alle. Den som står utenfor, men likevel sier han forstår de overlevendes og etterlattes reaksjoner og følelser, er i beste fall fange av sitt eget overmot. Derimot bør alle lytte til hva de overlevende beretter om, fordi de er hovedkilden til de erfaringer som skal bæres videre. De historiene er ikke like. De preges av at mennesker har ulike erfaringer, bakgrunn og kapasiteter. Det finnes ikke ett reaksjonsmønster eller en hovedberetning, slik det er lett å få inntrykk av i dag. Også her gjelder prinsippet om mangfoldets verdi.

DET POLITISKE MÅ ivaretas når de offisielle erfaringene skal oppsummeres og tiltak iverksettes. I dagene etter 22. juli, med sine blomster- og menneskehav, ble vi antakelig litt for forelsket i eget selvbilde. Det bar ikke engang fram til valget som var ment å markere en ny oppslutning om folkestyret og de politiske institusjonene. Valgdeltakelsen var lav, og nivået bør være en vekker. Selv en monumental, historisk begivenhet var ikke nok til å blåse nytt liv i et politisk system som stadig flere opplever som fjernt og lite relevant for egne liv. Å gjøre noe med dette framstår som en hovedoppgave. Også det er krevende, fordi mer folkestyre og større åpenhet må kombineres med forbedret beredskap mot mulige terrorhandlinger i framtida. Balansen i den konstruksjonen vil definere vår respekt for ofrene fra Utøya.