SISTE INTERVJU: Stig Sæterbakken er fortsatt på en merkverdig måte til stede, skriver Fredrik Wandrup. I det nye nummeret av Vagant får vi det aller siste intervjuet som ble gjort med ham.

Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
SISTE INTERVJU: Stig Sæterbakken er fortsatt på en merkverdig måte til stede, skriver Fredrik Wandrup. I det nye nummeret av Vagant får vi det aller siste intervjuet som ble gjort med ham. Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer

Stig Sæterbakken får siste ord

Vagant var et av hans viktigste talerør.

Sjokket og sorgen over Stig Sæterbakkens farvel til verden 25. januar i år har ikke akkurat lagt seg.

Hans bortgang ruver over landskapet, mens han fortsatt på en merkverdig måte er til stede, som om hans fravær ikke kan aksepteres.

To måneder er gått, mye er blitt skrevet. Han har fått to priser posthumt, av P2-lytterne og ungdommen, begge folkelige anerkjennelser.

Nylig kom Sæterbakkens «Utvalgte essays», som han selv rakk å ferdigredigere rett før han døde. Og nå kommer det siste intervjuet han gjorde, med Vagants redaktør Audun Lindholm, godkjent av Sæterbakken selv 19. januar.

Intervjuet trykkes slik det var skrevet, med en innledning der Sæterbakken omtales i presens, som om han var i live. Det fungerer helt fint, særlig siden temaet ikke bidrar til noen ytterligere spekulasjoner rundt eller mystifiseringer av dikterens selvmord.

Snarere tvert imot, samtalen er det man må kunne kalle konkret og jordnær. Den dreier seg om et av Sæterbakkens hjertebarn som kulturformidler; den oversatte litteraturen. Betydningen av å opptre som utkikkspost til verdenslitteraturen og sørge for stadig å fylle hull i massen av viktige bøker som bør finnes på norsk.

Utgangspunktet er den nye bokserien «Sæterbakkens utvalgte», startet av forlaget Bokvennen i fjor. Den første boka var «Leieboeren» av den eksentriske franskmannen Roland Topor, en bok som er filmet med grøssende effekt av Roman Polanski.

Lindholm oppsummerer i en lederartikkel hvilken betydning det hadde for Sæterbakken å skrive i Vagant, helt siden han av en våken redaksjon ble intervjuet der første gang i 1988, da han utga sin første prosabok. Jevnlig dukket han opp med essays i magasinet, helst betraktninger rundt forfatterskap. Men det var ikke hans eneste forum. Han var intenst til stede i det litterære kretsløpet. Enkelte bøker og forfattere oversatte han selv, og han utga fem nummer av den minneverdige serien Marginal.

Intervjuet dreier seg om oversettelseslitteratur i det store og hele, og minner om betydningen av forlagenes serier med en i utgangspunktet smal litteratur; Kolon, VITA, NOVA, Verdens unge, Pan, Margserien, Fabula, og ikke minst Sæterbakkens favoritt, Den gule serien.

En interessant samtale, som bør være til inspirasjon for alle som vil noe mer med å være i bokbransjen enn å skaffe økt overskudd.

Sæterbakken var en forbilledlig leser av bøker og en entusiast på vegne av oss alle. Som Henning Hagerup uttrykker det i et av de mange minneordene som også står på trykk i Vagant:

«...for Stig lot det til å eksistere en nesten uhyggelig tett forbindelse mellom litteraturen og virkeligheten: Han krevde dyp og smertefull erkjennelse av bøkene han leste, men også et tilsvarende beinhardt erkjennelsesarbeid av leserne - stor litteratur, og kunst overhodet, betraktet han som noe opprivende og tidvis skandaløst, noe som fillerister oss intellektuelt og emosjonelt hvis vi våger å ta det innover oss.»

Eller som Sæterbakken selv skriver i etterordet til «Leieboeren», om en av romanens mange opprivende scener:

«...den eksistensielle angsten brakt til bristepunktet av et menneske som forgjeves forsøker å gi uttrykk for hvem han egentlig er. På den annen side, når alt kommer til alt, hva er det, annet enn en liten overdrivelse, blott, av vår alles situasjon?»