SISTE BOK: Rett før han tok sitt eget liv i slutten av januar i år, leverte Stig Sæterbakken manus til boka «Essays i utvalg». Ved siden av romanene utgjør essayene en vesentlig del av Sæterbakkens forfatterskap. Foto: NINA HANSEN

Foto: NINA HANSEN / Dagbladet
SISTE BOK: Rett før han tok sitt eget liv i slutten av januar i år, leverte Stig Sæterbakken manus til boka «Essays i utvalg». Ved siden av romanene utgjør essayene en vesentlig del av Sæterbakkens forfatterskap. Foto: NINA HANSEN Foto: NINA HANSEN / DagbladetVis mer

Stig Sæterbakkens essays lærer oss å gå litteraturen i møte

Det umuliges kunst.

ANMELDELSE: «Det er en frihet i språket som virker betvingende, og det er en begrensning i språket som virker frigjørende», skriver Stig Sæterbakken i essayet «Eksorsisten», om den slovakiske poeten Ján Ondrus.

Dette tvisynet, denne mistroen til språket som en forutsetning for all god litteratur, er kanskje kjernen, slik jeg ser det, i hele det mesterlige essayistiske forfatterskapet som her foreligger i utvalg, litt over en måned etter forfatterens død.

Sæterbakken utga sin første essaysamling, «Estetisk salighet», i 1994. To tekster derfra åpner utvalget. Hovedvekten er hentet fra samlingene «Det Onde Øye» (2001) og «Dirty Things» (2010).

Det gode og det onde

Som essayist er Sæterbakken først og fremst en leser. Heller enn enkeltverker dreier det seg ofte om hele forfatterskap, litteratur han har levd med over lang tid. Enkelte husguder vender han stadig tilbake til: i fremste rekke Poe, Céline, Strindberg og Bataille.

Flere av de forfatterne han skriver om har Sæterbakken selv gjendiktet til norsk: Ján Ondrus blant dem. Andre, som William Faulkner, var studieobjekter for egne utgaver av skriftserien Marginal, som Sæterbakken redigerte fem utgivelser av midt på nittitallet.

Stig Sæterbakkens essays lærer oss å gå litteraturen i møte

Det mest slående med å lese essayene samlet slik, er hvor godt tekstene hele veien belyser hverandre. Det blir tydeligere enn noen gang hvilket konsekvent og årvåkent formidlingsprosjekt Sæterbakken bedrev. De tvetydige motsetningsparene går igjen: Stygt og vakkert. Det gode og det onde. «Det obskøne og det melankolske». Og det onde igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men også denne tilbakevendende dragningen mot mørket, mot det onde, dreier seg dypest sett nesten alltid om språket: Det er en utforskning av språkets begrensninger, av ordenes utilstrekkelighet. For det er i møte med angsten og ondskapen at språket svikter. Der ordene opphører, begynner volden. Hadde fortelleren i Poes «Sladrehjertet» klart å uttrykke det onde, hadde han kanskje ikke trengt å drepe, skriver Sæterbakken.

Illusjonsløst

En slik litteratur blir aldri uskyldig. «Litteraturen er det stedet der vi kan tale fritt om alt dette», skriver han. Og bare gjennom den ville ristingen i språket kan man tvinge det til å si noe vesentlig om verden. Derfor raseriet til Céline, eller overskridelsene hos Nikanor Teratologen (som Sæterbakken også har oversatt). Det er forfattere som utforsker terrenget opp mot språkets grenser,som dermed også løper risken for at det kollapser under dem — eller at de støter leseren fra seg.

Sæterbakkens lesning blir en jakt på en bestemt holdning, et blikk. Noe illusjonsløst, i betydningen fritt, som resonerer med hans eget. Slik er det han, i de beste essayene, ved å gå den forfatteren han skriver om i møte, bruker essayet til å si noe viktig om bøkene som de ikke er i stand til å si om seg selv. Ved å «agere som forfatteren i dennes verden, en verden som leseren kan vise seg å ha vel så store forutsetninger for å mestre som forfatteren selv, hvis ikke større», som det står i «Goddag mann, Alter ego», enda et av de mange høydepunktene her, om Søren Kirkegaards pseudonymer og andre litterære forkledningsmanøvrer.

Vigelands Mausoleum
Å lese disse essayene er på mange måter en øvelse i det å lese. Forfatteren bruker formen til å føle seg fram, med utprøvende tankesprang, omformuleringer, innsirklinger, og spørsmål. Slik blir utfordringen hele tiden gitt videre til hans egne lesere, om å gå forfatteren i møte, og fortsette videre, alltid videre, dit noe fortsatt står på spill.

Utvalget avsluttes med et følelsesladet essay på engelsk om Emanuel Vigelands mausoleum på Slemdal, en tekst som tidligere aldri har vært utgitt i bokform. Derimot savner jeg de tre essayene Sæterbakken utgav som diktsingler på Flamme Forlag, og som ikke lenger er å få tak i. De burde også samles.

Formidlingsglede

«Den eneste plausible grunnen til å lage film, er å elske film», skriver Sæterbakken om Lars von Trier i et essay i «Estetisk salighet», som heller ikke er med her. Det er et utsagn som godt kan omskrives til å passe ham selv.

I alle disse essayene, som drivkraft, ligger det en enorm formidlings- og formuleringsglede, en språklig vilterhet og et analytisk overskudd som mer enn noe annet vitner om dyp kjærlighet til litteraturen, til språket, til språkets grusomhet, fordi også den viser seg mulig å beseire:

«Og det er i jubelen, når den oppstår, over det språklig gjennomførte, det språklig skapte, det språklig forløste at leseren også løsrives, eller kan bli inspirert til å ville bli det. Slik representerer verket, gjennom å være skapt, skrevet, fullført, publisert, i seg selv en frigjøring, inspirerende i den grad det gjør det mulig for en leser, via sin lesning og forståelse av det, å komme til en økt og i beste fall urovekkende og opprørende bevissthet om sitt eget behov for det samme