RETT OPP OG OPP!: Lars Vaulars nye plate krever noen runder før man blir ordentlig kjent. Men som han selv sier, man skal ikke skue hunden på hårene.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
RETT OPP OG OPP!: Lars Vaulars nye plate krever noen runder før man blir ordentlig kjent. Men som han selv sier, man skal ikke skue hunden på hårene. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Stiger opp av havet som en annen Ursula Andress

Men Lars Vaulars nye plate er også litt sjenert.

ALBUM: Første gang jeg satte på bergensrapperens fjerde soloalbum, tenkte jeg (en smule skuffa) at «ja vel ja, dette var jo overraskende minimalistisk, sobert, nedpå. Ikkeno «Rett opp og ned», null «Solbriller på», her er vel ingen hit».

Runde to, seinere på dagen og «jo da, hører han har galvanisert raptekno-uttrykket fra sist, men er det ikke litt introvert, kjedelig, tamt?».

Jeg hadde ikke skjønt en dritt., for tredje gangen steg «Du betyr meg» opp av havet som en annen Ursula Andress og tok meg fullstendig på senga.

Samarbeidet mellom lyrikk og musikk åpenbarte seg som en aldri så liten triumf. Nå har Vaulars tekstunivers alltid vært interessant, om enn noen ganger litt for politisk korrekt (det er ikke akkurat nyskapende med Siv Jensen-dissing), men på «Tåken» fikk han meg for første gang til å ta meg til hjertet og tenke «au».

På sitt fjerde album har Lars Vaular knekt emokoden, noe som for eksempel gjør at både «Frykten» og den John Olav Nilsen-gjestende «Som i en siste dans» har en dybde det er vanskelig å se paralleller til i norsk rap.

Og som resulterer i at dette ikke bare er ei plate for vanlige rapfans, men også for dem som vanligvis ikke liker sånt, men setter pris på et stykke ærlig norsk tekst.

Samtidig er plata også full av spikk. På den godbrisne «Superlative», for eksempel, der gutten blant annet lirer av seg artigheter som «hvis vi var hinduer ville vi bli gjenfødt som chlamydia» (og ja, det rimer på bergensk).

Produksjonene til Anand Chetty og Thomas Eriksen veksler da også mellom elegant synthmelankoli og mer teknofiserte partystemning, flytende melodiøse partier og grimete rytmeseksvenser. Uansett er det hele tiden cool. På Steve McQueen-vis.

«Du betyr meg» viste seg bare å være en litt sjenert plate, som det tar tid å bli kjent med. Det andre Lars Vaular lærer oss er nemlig at vi ikke skal skue hunden på hårene. Noe han selv debatterer i åpningssporet, hvor han har møtt ei jente, men ikke helt lever opp til forventningene hennes: «Jeg var ikke gangster, det var kanskje et problem, hun sa jeg var for pen, hun sa jeg var for pen for det her. Men jeg er aldri for pen for pønk».