Stil over substans i Shanghai-blodbad

«Kane & Lynch» går til hundene.

||| Det er lenge siden jeg er blitt svimmel av å spille et skytespill, men et stykke uti «Kane & Lynch 2» merket jeg at nok fikk være nok.

Spillet har lagt seg på en fotorealistisk linje, der all handlingen tilsynelatende filmes med et håndholdt videokamera, åpenbart båret av en fyr som ikke helt har klart å hanskes med abstinensene sine.

Den kontinuerlige ristingen, kombinert med en grovkornet grafikk og diverse linseeffekter, skaper en hektisk atmosfære over det ekstreme voldseposet.

Nok fikk likevel være nok; jeg trakk et lettelsens sukk da jeg i menyen oppdaget at «shaky cam»-effekten lett kunne deaktiveres.

Med en hakket mindre stressende kameraføring fikk jeg dermed konsentrert meg om resten av innholdet i spillet - og det er dessverre ikke veldig mye å løfte på øyenbrynene av.

Her spiller du psykopaten Lynch, og sammen med makkeren Kane skyter dere Shanghai i filler. Lynch har egentlig slått seg til ro i byen med sin kinesiske kone, men på en siste jobb med Kane går alt galt når datteren til en mafiaboss ved et uhell blir skutt og drept - og fru Lynch deretter blir kidnappet. Dårlig trekk.

Dermed er det duket for hektig utveksling av kuler mellom Kane og Lynch på den ene siden, og gangstere og politi på den andre. Av en eller annen skrudd grunn forklares politiets klappjakt på de to psykopatene med at politiet er kjøpt og betalt av gangsterne - som om ikke massedrap i Shanghai skulle være nok til at de rykker ut på egenhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Brettene er av enkleste sort: Du løper langs korridorer og bakgater, gjennom bygninger og åpne lagerhaller, der du går i dekning og skyter mot de evige svermene av fiender.

Det er svært lite finesse i måten dette gjennomføres på, verken når det kommer til grafikk, innhold eller spillmekanismer. Alt er, når du klarer å se forbi den unike kameraføringen, av enkleste sort. Fiendene eier knapt kunstig intelligens, og som fluer mot en lampe løper de gjerne rett inn i kulene dine.

Man skulle tro at de danske utviklerne hadde lært noen lekser fra det første «Kane & Lynch»-spillet, men nei: Også denne gangen har hatt en blind tro på at så lenge man får skyte mange nok mennesker på drøyest mulig vis, så vil det funke. Men det gjør det altså ikke.

Når man har med to såpass spesielle personligheter som de evig uheldige skurkene Kane og Lynch, kan man forvente at det spilles litt mer på disse. Den selvmedisinerende gærningen Lynch mumler riktignok litt for seg selv der han slakter ned fiender for fote, men mulighetene som ligger i samspillet mellom de to er på langt nær tatt helt ut i historie eller spillmekanismer.

Noen scener kan riktignok være underholdende, i all sin enkelhet. Og et sted i spillet opplever man faktisk noe ganske drøyt; jeg kan strekke meg så langt som å si at det er første gang jeg har sett to kliss nakne, oppskårne menn i et actionspill. Det er en god ting at den «autentiske», grafiske kamerastilen samtidig åpner for sladding av uønskede syn.

Om du spiller sammen med en kompis, kan han styre Kane - og da begynner vi å snakke. Å samarbeide i et spill gir alltid et solid løft, med en god kompis kan selv et middelmådig spill være verdt noen timer.

Heldigvis er det også en ålreit flerspillerdel, der modusene legger opp til et nesten like stort spill mellom spillerne, som det som utspiller seg på skjermen. Her handler det om personlige valg i kombinasjon med lagspill - skal du ta sjansen og forsøke å ta hele byttet for deg selv, eller holde deg til planen og håpe på at alle andre også gjør det?

Når historiedelen er over etter rundt fem timer, sitter du ikke bare igjen med en følelse av uvelhet, men også av at det hele kunne vært gjort på et bedre og mer gjennomgående sofistikert vis.

Potensialet er der i både spillfigurer og historie, men også denne gangen forblir det uforløst.

Stil over substans i Shanghai-blodbad