Stilfull og fåmælt

Hvis Albert Camus hadde regissert «The Bourne Identity», kunne resultatet blitt noe i nærheten av «The American».

||| FILM: Regissør Anton Corbijn trekkes mot mutte menn. I debuten «Control» (2007) var det vokalist Ian Curtis i Joy Division og nå har han valgt seg en leiemorder med emosjonell lyddemper, spilt av George Clooney.  

Vi treffer «the american» i en svensk vinterhytte. Han blir beskutt av leiemordere og må farte videre til Italia, der han får hjelp av «stemmen», det vil si mannen leiemordere på film ringer for å motta nye oppdrag eller si «I'm out».  

Stemmen sier «Don't make friends», men Jack (han kaller seg også Edward) er på vei inn i en identitetskrise. Han lengter etter mening og en kvinne han slipper å betale for, muligens den prostituerte Clara.

Blasse farger
Likevel takker han ja til et oppdrag fra Stemmen, som går under navnet Pavel: Jack skal lage en spesialrifle for en annen leiemorder, noe som ikke nødvendigvis øker spenningen i filmen. Men det gir Corbijn sjansen til å fokusere på håndverket, Clooney som smir jern og setter sammen våpendeler, en form for «dødelig» meditasjon.  

Anton Corbijn, tidligere kjent som rockestjernenes fotograf, er også en håndverker. Han komponerer vakre bilder, ser mønstre og linjer i italienske landskap og arkitektur. «Control» ble filmet i svart-hvitt og denne gangen går det mye i solbleike landskap, hvite landsbyer og Clooneys gråstenkte hår. Replikkene er også hogget i gråstein.  

Samurai  
«The American» kunne like gjerne vært laget for førti-femti år sida. Møtene skjer på halvtomme kafeer, Clooney ringer fra telefonkiosk og rifler består fortsatt av metalldeler og kuler.  

Corbijn har laget en stilfull, langsom og eksistensialistisk thriller, som man gjerne kaller det når filmskurker får kvaler på europeisk vis. Mye tyder på at regissøren har sans for filmer som Jean-Pierre Melvilles «Le Samourai» og Fred Zinnemanns «Sjakalen».  

Corbijn har gitt seg i kast med en velbrukt sjanger der rammene er stramme. Han regisserer til tjue i stil, men innholdet holder ikke samme høye standard. Jeg blir sittende med en følelse av at den fåmælte håndverkeren og morderen ikke har så mye på hjertet, noe som føles merkelig med en skuespiller av Clooneys kaliber. Og det hjelper ikke at Corbijn tilsynelatende gir blaffen i plottet mot slutten, som er langt fra tilfredsstillende, verken logisk eller emosjonelt.