Stilig og litt haltende

Frapperende fra ujevn forfatter med noe på hjertet.

BOK: Da Freddy O. Fjellheim debuterte under psevdonym i 1983, trodde mange det skjulte seg en Dag Solstad eller Georg Johannesen bak navnet. Men så var det altså Freddy fra Fredrikstad. Han har siden debuten har bydd på eksklusive originaliteter i en særegen blanding av essayistikk, aforismer, prosalyrikk, sakprosa og fiksjon. Det gjør han også i boka om Bjarte Enger, som har undertittelen «Satirer-Essays-Romanalyse». Tilbaketrekning

Bjarte Enger er lege, nylig enkemann og syk. I denne boka med et flytende jeg-perspektiv får vi innblikk i hans ekteskap, legegjerning og enkemannstilværelse. Et sentralt tema er sønnen Bengts ekteskap med en svensk rikmannsdatter. Boka følger Engers langsomme tilbaketrening fra en virkelighet som synes ham mer og mer fremmed: «Jo mer skakkjørt jeg blir i verdens øyne, jo rikere kjenner jeg meg i min indre svakhet».

Denne nokså røft sammensatte rammehistorien bruker Fjellheim til å reflektere over temaer vi kjenner fra hans tidligere utgivelser: Medievirkelighetens fordumming, rik og fattig, ødeleggende familiestrukturer, kvinne og mann, moral og etikk.

Fjellheim byr leserne på de vakreste prosalyriske bilder. «Jeg kan lukte denne første tida og morgenlysets fordypelse av rommet (lys skjerper luktesansen, «opplyser» den), en forgangen tid som strekker sine få levende tentakler gjennom kroppens erindring.»

Her er satiriske blikk inn i den styrtrike og degenererte familien von Løfvenscrona «stinn av kulturell selvforherligelse (og) med rikdommens lidelse i ansiktet». Her er de perfide mot den moderne styggheten: «Det grelle lyset under lave tak, de åndsfattige bygningene, den visuelle støyen.» Samt et utall nydelige formuleringer som «Danse sorgen svimmel». Bikker over

Fjellheim er overraskende ujevn. Ved siden av de mest frapperende refleksjoner og spissformuleringer kan han skrive opplagtheter som «Hver dag trekker medieunderholdningspolitikken folkets innsikt ned på et lavere nivå.» Eller snusfornuftige aforismer lik «Politikernes og miljøforkjempernes uvitenhet er gjensidig.» Han har også bakt inn noen jålete oppskrifter og den obligatoriske fyllekvelden på Kunstnernes Hus.

Mot slutten av romanen bikker det nesten over i plumpe Coelho-aktige psykologismer.

Så kan en velge å tro Fjellheim helt bevisst spiller på slike opplagtheter, og lese boka som et slags litterært potpurri der Fjellheim analyserer den romanen han ikke skriver. Det halter nok litt, men er likevel så originalt og stilig gjort at Freddy Fjellheim absolutt fortjener et eget rom i det såkalte litterære mangfold. Også fordi han har noe på hjertet. Det kan være en mangelvare i norsk samtidslitteratur.