EVENTYR: «Lykkeland» er en ny og påkostet NRK-serie fra Stavanger på 70-tallet, da det norske oljeeventyret startet. Video: NRK Vis mer

Stilig, storslagent og selvgodt om det norske oljeeventyret

«Lykkeland» gjør ikke skam på historien, men noe er så klisjéfylt at det skulle vært forbudt.

Det hviler en storhet over «Lykkeland», som ikke skyldes det digre budsjettet til NRK-serien. Det som skjedde i Stavanger lille julaften i 1969, er grunnen til at vi i dag går rundt og kaller oss borgere av verdens rikeste land. Uten oljefunnet på Ekofisk, og de viktige politiske avgjørelsene i årene som fulgte, kunne hverdagen ha sett annerledes ut for de fleste av oss.

Lykkeland

4 1 6

Drama

28. oktober kl 20.55
Beskrivelse:

TV-serie om det norske oljeeventyret.

Kanal:

NRK1

«Ambisiøs, energisk, og litt selvgod.»
Se alle anmeldelser

Så hurra for Norge, 17. mai og olje, og alt det derre der, for å si det med Prima Vera. Og for at noen endelig har laget tv-serie av «det norske oljeeventyret». Det virker så selvsagt, allerede i måten vi omtaler det på, at det må bli en spennende historie. Et eventyr!

Og «Lykkeland» har blitt et virkelig energisk eventyr (det handler jo om energi, må vite), med nok drama til å fungere som familieserie og nok politiske diskusjoner til å tilfredsstille historienerdene.

Fortellerteknisk elegant er serien også, med flere småhistorier som speiler hverandre og den store fortellingen. Den om at det er Norge som bra, og Norge som er best.

Norsk selvgodhet

For på toppen kommer en god porsjon norsk selvgodhet, som så ofte når vi forteller om nasjonale suksesser: Se hva vi fikk til, takket være våre fellesskapsverdier og Askeladden-aktige snarrådighet. At en sånn kjempeskatt ble funnet på norsk sokkel, var kanskje pur flaks. Og strengt tatt var det en gjeng amerikanske cowboyer som fant den. Men det var vi som laget lover og konsesjonssystemer som skuffet kapitalistene, men som finansierte velferdssamfunnet i uoverskuelig framtid.

Alle seriens fire hovedpersoner er mini-askeladder: Ambisiøse, likandes og kjappe til å gripe mulighetene som byr seg. Det gjelder til og med amerikaneren, med cowboyhatt, lisseslips og bredbeint Texas-dialekt (skuespiller Bart Edwards er britisk, men i denne serien høres alle ut som om de kommer fra der de er ment å komme fra, og deilig er det). Han er en kjekkas-jurist og Matthew McConaughey-lookalike som er sendt til Stavanger for å få Philips Petroleum ut av avtalen med den norske staten, men vi skjønner fort at det ikke bare er politikere han kommer til å sjarmere. Kjærlighetshistoriene i «Lykkeland» er nesten like forutsigbare som rammefortellingen om oljefunnet, og det er selvsagt et minus. Med mindre du setter pris på å få rett, dette er jo ikke krim heller.

Tøffe damer

Serien starter like før det første store oljefunnet, på et tidspunkt da de fleste amerikanerne har gitt opp letingen og er i ferd med å valfarte tilbake over havet. Blant dem kjæresten til Toril Torstensen (Malene Wadel). Hun er 17 år og gravid, og akkurat dét er så klisjéfylt og opplagt for en historie om en bedehusby på 70-tallet at det skulle vært forbud mot å skrive sånne handlingstråder i 2018. Selv om den byr på mange av de mest rørende scenene i serien.

DET MÅTTE MED: Malene Wadel som 17-årige Toril, som blir gravid utenfor ekteskap. I en bedehusby i 1969. Foto: NRK
DET MÅTTE MED: Malene Wadel som 17-årige Toril, som blir gravid utenfor ekteskap. I en bedehusby i 1969. Foto: NRK Vis mer

Men Wadels Toril er sjarmerende og energisk, og heldigvis slipper hun den klassiske offerrollen. 70-tallsfeminismen er ikke noe hovedtema her, men med den nye tida kom nye muligheter for alle, og «Lykkeland» glipper ikke sjansen til å skape sterke kvinneroller. Viktigst er Anna Hellevik, (Anne Regine Ellingsæter), bondedatter fra Ryfylke, på vei til å gifte seg inn i en av de mest fornemme familiene i Stavanger. Som en parallell til karrige Norge som fant skatten på havets bunn, er hun fattigjenta som vant drømmeprinsen. Men hun slår seg ikke til ro med det. Smart som hun er, blir hun delaktig både i de politiske prosessene på rådhuset, der hun er sekretær, og når svigerfamilien sliter med å modernisere bedriften. Hun er nesten for god til å være sann, men tydelig som symbol: Hun blir selve bildet på Norge i brytningstida, på hvordan vi tok imot alt det nye og gjorde det beste ut av mulighetene vi fikk (nevnte jeg at dette er en litt selvgod serie?).

Stilige scener

Den fjerde hovedpersonen er forloveden Christian Nyman (Amund Harboe), rikmannssønn som har fått alt i fanget, utenom troen på seg selv. I stedet for å gå inn i familierederiet, blir han en av de første nordsjødykkerne. Den historielinjen får litt kjapp behandling i «Lykkeland», her kunne de benyttet sjansen til å lage noen riper i det norske statsheltebildet. Det har de ikke tatt seg ordentlig tid til, her skal det gå fort i svingene, både i enkeltscener og i handlingen for øvrig.

OLJE-ARKITEKTEN: Vegar Hoel som Stavanger-ordfører Arne Rettedal. Foto: NRK
OLJE-ARKITEKTEN: Vegar Hoel som Stavanger-ordfører Arne Rettedal. Foto: NRK Vis mer

Det er særlig tydelig i de mange pratescenene fra rådhuset og golfbanen, der vi møter en av seriens få virkelige personer, Stavanger-ordfører Arne Rettedal. Vegar Hoel spiller ham med ømhet og respekt, han blir en figur vi kan både le av og beundre på samme tid. Det samme kan vel sies om mange politikere. Og denne tv-serien likeså.

Men det er fascinerende å følge måten Rettedal trekker i trådene for å legge til rette for den nye næringen. Det er her mye av humoren er konsentrert, antakelig fordi noen har vært redde for at disse diskusjonene skulle bli tørre og kjedelige. I stedet har noen av karakterene har blitt i overkant karikerte. Her er mye hektisk gestikulering og vifting med stresskofferter. Men også stilige og nøye koreograferte bilder av cowboyer som lener seg over plansjer mens de nikker i takt med countrylåtene.

Fri for selvpisking

COWBOY MED STRESSKOFFERT: Britiske Bart Edwards spiller texaneren Jonathan Kay, som blir sendt til Stavanger av Philips Petroleum. Foto: NRK
COWBOY MED STRESSKOFFERT: Britiske Bart Edwards spiller texaneren Jonathan Kay, som blir sendt til Stavanger av Philips Petroleum. Foto: NRK Vis mer

Det er en utstudert «Mad Men»-aktig kulhet over dette, fra Annas Twiggy-kjoler og rederfrue Ingrid Nymans Jackie-jakker (en av de mest interessante bifigurene, takket være Pia Tjelta) til 70-tallsmøblene og fiskebolleboksene, allsangen på bedehusene og linedancen på cocktailbaren. Musikken, som veksler sømløst mellom amerikansk countryrock og norske salmer, er nesten verdt en terningprikk alene. Alt fra «American Pie» til «Deilig er jorden» får ny betydning i scenene der de er brukt.

Så la gå at det kan bli i overkant feelgood til tider. At vi framstilles som en nasjon av eventyrhelter, som alltid tar de rette valgene til slutt. Kanskje vi ikke fortjener denne historien, kjemisk fri som den er for oljesøl, klimautfordringer, dykker-senskader og annen selvpisking.

Men det norske oljeeventyret fortjener en stilig og storslått tv-serie. Det har det nå fått.