MUNTERT:  Mye smil og latter da Joseph Shabalala (t.v.) og hans Ladysmith Black Mambazo delte scene med Paul Simon i går kveld. FOTO: HANS A. VEDLOG/DAGBLADET
MUNTERT: Mye smil og latter da Joseph Shabalala (t.v.) og hans Ladysmith Black Mambazo delte scene med Paul Simon i går kveld. FOTO: HANS A. VEDLOG/DAGBLADETVis mer

Still crazy bra «Graceland»

Et kvart århundres slitasje har fart penere med «Graceland» enn med Paul Simons stemme.

KONSERT: Det populærkulturelle landemerket «Graceland» — 14 millioner solgte eksemplarer — runder 25 år, og Paul Simon (70) er ikke snauere enn at han jubilerer i den store stilen:

Samler så mange som mulig av de sørafrikanske musikerne som var med på plateinnspillingen og/eller konsertene i 1985-89, henter inn andre gode hjelpere med lang og kort fartstid i simonsfæren og tar musikken ut på veien igjen.

I går kveld traff turneen Oslo i nærmere tre konserttimer, mens et Springsteen-utmattet Bergen får fornøyelsen i morgen. Grip sjansen.

Kløkt
Med dramaturgisk kløkt velger Paul Simon å varme opp til selve «Graceland»-sekvensen med et knippe andre godbiter — han var tross alt stjerne i 20 år før «Graceland». En sprudlende «Kodachrome» (1973), dradd over i «Gone at Last» satte an tonen, og i den neste lille timen tok den lille mannen og hans mer eller mindre faste åttemannsband publikum videre gjennom et utvalg låter som kronologisk strakte seg fra 1972s «Mother and Child Reunion» og «Me and Julio Down by the Schoolyard» til fjorårets «Dazzling Blue».

Det ble en solid oppvisning i singer/songwriter-kunst med både akkord-, takt- og stemningsskifter turnert på mestervis.

KRAFT:  I sitt 71. år er Paul Simon fortsatt en kraft å regne med. FOTO: HANS A. VEDLOG/DAGBLADET
KRAFT: I sitt 71. år er Paul Simon fortsatt en kraft å regne med. FOTO: HANS A. VEDLOG/DAGBLADET Vis mer

Paul Simons melodier forener enkelhet og kompleksitet, det være seg i ballade- eller zydecomodus, og multiinstrumentalistene i bandet behersket begge deler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At Simons sangstemme ikke lenger holder så mange takter før kontrollen svikter litt under press, er en annen sak.

Men han snakkesynger og fraserer deretter, og det var tross alt Garfunkel som var skjønnsangeren av de to.

A cappella
Etter en frisk «The Obvious Child» vinket Simon Joseph Shabalala og hans Ladysmith Black Mambazo inn til en a cappella-avdeling som fikk publikum på beina før «Homeless» varslet at det var «Graceland-plus-litt-til»-tid.

Inn kom kjernetroppen Ray Phiri (gitar), Bakithi Kumalo (bass), Barney Rachabane (saksofon) og Isaac Mtshali (trommer), og det karakteristiske lydbildet med sørafrikansk harmonikk og rytmikk fylte et vuggende Spektrum.

Hele perlerekka fra albumet (minus Los Lobos-samarbeidet «All Around the World») ble polert nok en gang, ispedd turnélåtene fra 1987/89 «Mandela (Bring Him Back Home)» og «Stimela», der en rivende Hugh Masekela sang, talte og flygelhornspilte publikum opp i stående mens Simon tok en rast.

Ekstra
Han kom imidlertid sterkt tilbake med «Gumboots» og «Graceland» før «You Can Call Me Al» avsluttet konserten og på ny skapte utbrudd av dans.

Ekstranumrene, «The Sound of Silence» og «The Boxer» (gode), «Late in the Evening» (slumsete) og «Still Crazy After All These Years» ble en solid slutt på en konsert som både var «Graceland» verdig og markerte at Paul Simon, sangsmed, gitarist og vokalist har klart seg rimelig bra på egen hånd også, tross noen fiaskoer og mindre jubelfylte år, og fortsatt er en kraft å regne med.