Still Simon

STOCKHOLM (Dagbladet): Med den første av to utsolgte stockholmskonserter startet Paul Simon (59) lanseringsturneen for «You're The One»-cd-en i går kveld.

Med rød kaps på hodet og et dusin musikere, blant dem de siste åras kjernetropp med gitarist Vincent Nguini , bassist Bakithi Kumalo , perkusjonistene Jamey Haddad og Steve Shehan og trommeslager Steve Gadd , i ryggen, serverte Simon & co en kantete, småsur «Kodachrome» og et par mindre kjente låter før tittellåta minnet oss på at en av rockens fineste poeter vitterlig var i Stockholm for å presentere nytt materiale. Men så ble alt så meget bedre.

Høydepunkter

Etter en okay «50 Ways To Leave Your Lover» , tok både solist og band tak i «You're The One» -stoffet, og i blanding med friskt arrangerte høydepunkter fra en 35 år lang karriere dannet de etter hvert en slags revidert «Paul Simon Songbook» som et godt voksent publikum tilkjennega et ømt og entusiastisk forhold til. Mannen har da også litt å ta av, og nektet seg verken en medley av «Bookends»/«Homeward Bound»/«I Am A Rock» eller «Bridge Over Troubled Water» og «Graceland» som ekstranumre, sanger som nok skal framkalle henførte sukk over tapt hår og ungdom når turneen nå ruller videre i Europa og USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjør inntrykk

Men Paul Simon er så mye mer enn mimring, noe ikke minst de nye sangene som «Darling Lorraine» , «The Teacher» , «Love» , «Old» og «Look At That» viser. Søtheten er bitter, bak øyeblikkene av lykke lurer alltid den mørke avgrunnen, og om Simon i sitt 60. år ikke lenger har en stor stemme å framføre tekstene sine med - stor har den egentlig aldri vært - gjør ordene inntrykk, i dag som i 1965.

Og han vet å omgi seg med musikere som holder vann og vel så det. For tredje gang fikk jeg lykkeopplevelsen av å høre Steve Gadd drive «Late In The Evening» som et karneval på toppen av stemningsbølgen, og med tre perkusjonister, cello, trekkspill og tre blåsere i kompet ble det mange klanger, stemninger og rytmer å fryde seg over.

Selv heftig mannssang fikk vi i «Diamonds On The Soles of Her Shoes» , og om den ikke helt var av Ladysmith Black Mambazo-kaliber, var den ikke dårlig, heller. En annen sak er at Simons stemme lød heller kjørt etter et par dusin sanger, men som det heter på sportsk: Han sto løpet helt ut, om enn med et hest skrik.