Stille eksistenser

I fire noveller beskriver Lars Saabye Christensen med sårhet og vemod mennesker som på ulike måter prøver å holde seg flytende i en usikker tilværelse.

Lars Saabye Christensen er en litterær altmuligmann - arbeidsnarkoman (må man anta), allestedsnærværende, anvendbar i enhver sammenheng.

Munter og melankolsk, vittig og vemodig, gripende og galgenhumoristisk, men framfor alt lett på labben uansett hvilke følelser og stemninger han setter ord på. Han er kanskje ikke mannen som foretar de dristigste sprang. Det er flyten og elegansen som er hans fremste fortrinn, de språklige lykketreffene, den visuelle fantasien, hans evne til å skape atmosfære og ta en situasjon på kornet. Her er det få som gjør ham rangen stridig.

Saabyes fortelleregenskaper turde være tilpasset novelleformen som hånd i hanske. Likevel har han vært relativt tilbakeholden som novellist. «Den misunnelige frisøren» er hans andre novellesamling. Den kan ikke måle seg med den første, «Ingens» (1992), som med rette fikk en strålende mottakelse, men det er bra saker dette her også.

«Kort ved ørene»

«Den misunnelige frisøren» inneholder fire relativt lange tekster. I tittelnovellen møter vi Bent og Frank. Frank er frisør. Han har overtatt etter sin far og driver på det gammeldagse viset uten nymotens fiksfakseri. Det gjør ham nokså sårbar i konkurransen med de nye fancy salongene i strøket, som bærer navn som Hairport og Agaton Sax. Franks kundekrets består av middelaldrende menn som ber om å bli klippet «som vanlig, kort ved ørene», hvis de i hele tatt sier noe.

Og de får det som de vil ha det. Bent er en av disse helt ordinære menn, portør på Rikshospitalet og fast kunde hos Frank i 15 år. Ved en plutselig innskytelse velger han en dag en annen frisør. Novellen handler om hva som deretter skjer. Den starter som en klassisk «Hansen-i-Grensen»-tekst, men Saabye gir den en overraskende vri og dermed også andre dimensjoner.

I «Trosse» er vi tilbake tidlig på 60-tallet, noe forfatteren sørger for å minne oss på gjentatte ganger. Det er en «barnet-som-offer»-novelle i tradisjonen fra Johan Borgen og fra Torborg Nedreaas' Herdis-bøker. Andrea ferierer sammen med mor og far på Nesoddlandet. Det er sommer, men himmelen er ikke helt skyfri. Andrea går mye for seg selv, og hun aner at ikke alt er som det skal være mellom foreldrene. Hver dag møter hun opp på brygga når passasjerbåten legger til, dypt fascinert av matrosen som kaster trossa med en slik presisjon at den hver gang kveiler seg rundt pullerten på bryggekanten. «Buffalo» kaller hun ham og kommer etter hvert i snakk med ham. Hjemme øver hun seg selv på det samme, med branntauet som lasso.

Også her makter Saabye å kryste nye momenter ut av en gammel historie, ikke minst gjennom symbolbruken. Slutten er imidlertid en skuffelse og litt for melodramatisk etter min smak.

Aristoteles

Slutten på ekteskapshistorien «Stille lengde» virker på sin side langt bedre motivert. Historien om Jan og Sigrid som har kjent hverandre siden de gikk i gymnasiet, og som etter hvert har glidd mer og mer fra hverandre, er mesterlig i all sin triste resignasjon. Den handler om manglende kommunikasjon og om spinkle forsøk på tilnærming, om hvite løgner og sviktende tillit, om utroskap eller angst for utroskap. Den handler om livets gang, om livet og ekteskapet som 'story' med begynnelse, fortsettelse og slutt. Jan er litteraturlærer, og på elegant vis lar forfatteren Aristoteles' poetikk spille med som kommentar til denne sørgelige, velkjente historien om et ekteskap som har gått i stå. Noen undrer seg kanskje over tittelen, men den er så velplassert som tenkes kan, og motivet den viser til typisk for Christensen i all sin velplasserte enkelhet.

Skokrem i håret

Motivisk sett er den siste novellen, «117 sko», den mest originale, og vel også den ypperste i samlingen. Den har både atmosfære og dybde i personskildringen, og den er burlesk og vemodig på samme tid. Den handler om en far som tar sin lille sønn med på dansefest. Han er Festivitetens faste garderobevakt, og hele handlingen er lagt til garderoben. Også her aner man at det er tale om et skrantende ekteskap, men det er forholdet mellom far og sønn som er det sentrale. Portrettet av Wilhelm Nikolaisen, den aldrende og tragikomiske sjarmøren med skokrem i håret som legger sin sjel og sin verdighet i rollen som garderobevakt, er i all sin enkelhet stor litterær portrettkunst. Med raske, men presise strek fanger også forfatteren opp de andre typene som er innom garderoben, slik at et helt miljø trer fram. Men det er spillet mellom far og sønn som er det viktigste, og i framstillingen av dette møter vi Saabye Christensen på sitt aller beste.

Er det noe som forener de fire novellene? Jo, alle handler på en måte om stillferdige eksistensers forsøk på å holde seg flytende i tilværelsen. De handler så å si om de trosser man kaster og de pullerter man ikke alltid rammer. En egen stille desperasjon hviler over tekstene, en sårhet og et vemod som aldri blir forloren fordi Saabye holder sin vernende hånd over de personene han har diktet opp.