Stille før stormen

Stille og stilrent krimdrama.

FILM: Hvor mange vedkubber hugger Alex (Johannes Krisch) opp i løpet av de to timene filmen «Revansje» varer? Det er antagelig flere enn de fleste av oss hugger opp i løpet av et liv. Alex har trukket seg tilbake til gården til den eldgamle bestefaren ute på det østerrikske landsbygda, for å «hjelpe ham med veden», som det sier. Det Alex ikke forteller er at han, i timene før han vandret inn på tunet til bestefaren, ranet en bank og måtte se kjæresten, den prostituerte Tamara (Irina Potapenko), dø av et politiskudd. Det var for å redde Tamara han begikk ranet i utgangspunktet. Bare noen hundre meter unna bor politimannen Robert (Andreas Lust) sammen med kona Susanne (Ursula Strauss). Det var han som skjøt Tamara. Men han sier ikke noe, han heller.

«Revansje» var i vinter oscarnominert for beste utenlandske film. Regissør Götz Spielmann jobber med nennsom hånd og skildrer tarvelige bordeller, billige hotellrom og forfalne gårder med velvalgt tilbakeholdenhet. Det rolige kameraet registrerer alt som skjer. Den eneste musikken som høres er de haltende tonene fra bestefarens trekkspill, som har ligget urørt i årevis frem til punktet der Susanne oppfordrer ham til å spille igjen.

Alex er som en trykkoker av hat og hevnlyst. der han står og hugger og hugger. Robert knuses sakte av skyldfølelse bak den rolige fasaden. Så skjønner Alex hvem naboen egentlig er. Og de to bringes på en skjebnetung kollisjonskurs nettopp fordi det hele tiden antas og aldri fortelles. Det spilles ypperlig i alle roller i en dramafilm av ubestridelig kvalitet som aldri faller for fristelsen til å gni det inn, men som lar sinne og sårbarhet formidles på avstand, gjennom en mur av misforstått stolthet.