Stille overflate

Overbevisende prisvinner.

FILM: Regissørene Jean-Pierre og Luc Dardenne har hatt stor suksess med sine filmer, både hjemme og ute. De har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger, under fjorårets festival fikk deres bidrag «bare» prisen for beste manus. Manuskriptet er utsøkt, men det er utførelsen av det som gjør «Lornas stillhet» så sterkt.

Uten ironi

Regissørbrødrene har valgt en lavmælt form, tittelen er absolutt dekkende. Her diskuteres store pengetransaksjoner og iskalde drap som om det dreide seg om dagens matinnkjøp. Når sånt gjøres på film er det helst med store fakter og/eller helsvart ironi. Da er det lett å distansere seg fra grusomhetene. Når tilnærmingen er så realistisk som her, blir behagelig ironisering praktisk talt umulig. Dette ser, høres og oppleves som ekte. Og tilsvarende skremmende.

Samvittighet

Arta Dobroshi skaper en hundre prosent troverdig figur av Lorna. Hun er en kvinne som i utgangspunktet kynisk går med på planen om å gi sin proformaektemann en overdose heroin, for så i sin status som enke og belgisk statsborger, inngå en ny allianse, denne gang med en velholden russisk mafioso som ønsker å skifte hjemland. Men så kommer tvilen. Det vises på flere måter, blant annet ved Lornas bevegelser rundt i byen, transportetapper som først kan synes unødvendige, men som snart oppleves som et bilde på hennes indre liv, hennes forflytning av perspektiv og sympatier, hennes gryende tvil og voksende samvittighet.

Og her ligger filmens kjerne. Hvor umenneskelig kan man bli uten å miste seg sjøl?