Stille storhet Stille storhet

Lyden av at tida har stått stille i 35 år.

CD: Det var først da debuten «Just Another Diamond Day» hadde brukt 30 år gjennom kultkverna og kommet ut i andre enden som en sertifisert klassiker (den ble gjenutgitt i 2000) at Vashti Bunyan fikk fylt opp selvtillitstanken nok til å skrive sanger igjen.Med Devendra Banhart og den omfangsrike neofolk-gjeng som ivrige heiagjengledere og løftemannskap i obskuritetens kjeller, har Vashti Bunyan sakte sneket seg inn i artistbransjen igjen. I fjor sang hun på Banharts «Rejoicing In The Hands», og tidligere i år bidro hun på en fin EP med Animal Collective. Og her er «Lookaftering». Ikke bare rent diskografisk oppfølgeren til 35 år gamle «Diamond Day», den høres også ut som en verdig fortsettelse av et sterkt åpningskapittel.

Drake-parallellene

Historien om Vashti Bunyan - eller Vanyi Bashti som VG presterte å kalle henne tidligere denne måneden - inneholder flere tangeringspunkter med Nick Drake. Begge ble kommersielt ignorert i sin samtid, men er siden blitt grundig oppjustert, dyrket og mytifisert. De delte produsenten Joe Boyd, strykerarrangør Robert Kirby og flere av de samme musikerne, og befant seg således på omtrent samme musikalske flekk - en dypt melankolsk og ikke plagsomt autentisitetsjagende tapning av den engelske folktradisjonen.I stedet for depresjoner, piller og død, er den sentrale fortellingen i Vashti Bunyan-myten den to år lange hippieturen med hest og kjerre til Ytre Hebridene, på invitasjon fra Donovan. Bunyan skrev låter om turen, spilte inn «Just Another Diamond Day», og la opp - i resignasjon over manglende kommersiell og journalistisk interesse. Noen år tidligere hadde hun hatt et mislykket popforsøk med en obskur Jagger/Richards-låt, «Somethings Just Stick In Your Mind», initiert av Stones-manager Andrew Loog Oldham. Last ned, og hør hvor fjern den romantiske Hebridene-myten London-jenta var bare få år tidligere.

Logisk oppfølger

«Lookaftering» er derimot «Diamond Day»s søster, tida høres ut til å ha stått stille. Samme melankolifrekvens, samme stillferdige storhet. Musikken er svøpt i et romantisk slør, duftende - som forgjengeren - av grønne knauser, grov sand, tang, torv og saltvann, for dem som har rukket å fordøye Hebridene-pakka. Uten de maltwhisky-aktige referansene, er «Lookaftering» en samling tandre, tidløse sanger, vakre i all enkelhet. Robert Kirbys fjærlette strykerarrangementer er på plass som sist, Joanna Newsom spiller harpe her og der, og Devendra Banhart og andre usual suspects fra neofolkbransjen er innom, uten å stå i veien for en stemme - høyreist, stolt og særegen - som ikke låter nevneverdig annerledes enn på debuten.