Stiller spørsmålstegn ved Harald Eias kvinnesyn

Mariken Halle skulle ønske flere menn var komfortable med å ta med barna på afrodans.

OPPVASK: Mariken Halle skulle ønske en far kunne ta med babyen sin på afrodans. Og er skremt av hva Harald Eia har skrevet om kjønn. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
OPPVASK: Mariken Halle skulle ønske en far kunne ta med babyen sin på afrodans. Og er skremt av hva Harald Eia har skrevet om kjønn. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

(Dagbladet:) I vår skrev Harald Eia, Ole-Martin Ihle og Nils Brenna et bidrag til Dagbladets kronikkserie i anledning stemmerettsjubileet.

«Feminine menn i verdens lykkeligste land» het den, og skapte umiddelbar furore. I en lettbeint tone spurte kronikkforfatterne seg om Norge har gått fra å være likestilt til å være kvinnedominert.

Tegnene på den påståtte kvinnedominansen var den «feminine» kompromissviljen vår, den norske begeistringen for «middelkultur» («Hver gang vi møtes» og «Skal vi danse»), og omtanken for de svake i samfunnet.

- Jeg synes det var en skremmende tekst, sier filmskaperen Mariken Halle.

Kom ikke utenom Så da Halle ble bedt om å skrive en pamflett for Aschehougs Stemmer-serie, kom hun ikke utenom Harald Eia. Selv om det hun ville snakke om var hvordan det var å flytte til et Sverige hvor kjønn sto høyt på agendaen. Om hva det vil si å bli bevisstgjort på hvor spennende og viktige kjønnsspørsmål kan være, 40 år etter kvinnerevolusjonen.

- I den norske debatten kom jeg ikke unna de tingene han har skrevet, sier hun.

Boka fikk tittelen «Min middag med Harald Eia». Det er en blanding av kampskrift og fiksjonstekst, hvor Halle forestiller seg at hun forbereder hva hun skal si når hun møter den kjente programlederen.

Feminisme og oppmerksomhet? - Hvorfor Harald Eia?

- Kronikken hans gikk imot noe av det jeg tenker det er viktigst å motarbeide i likestillingsdebatten: at den er så delt mellom kjønnene. Vi er nødt til å ta diskusjonen om likestilling sammen alle sammen, sier Mariken Halle.

- Også er det kanskje litt som du skriver: «Om jeg ikke nevner ditt (Harald Eias) navn, så tror jeg ikke du kommer til å lese den.»?

- Hvis jeg bodde i et land hvor det kommer 5000 og hører på når Toril Moi lanserer bok, kunne jeg nok bare skrevet om mine egne opplevelser og nådd fram til alle man ville snakke med. Men dessverre er det ofte folk som allerede er interessert som hører etter, sier Halle.

- Jeg tror mye feministiske bøker, tanker og forskningsrapporter faller i den fella.

For begge kjønn Parodiene av moderne svensk feminisme har vært mange her til lands de siste årene. Mariken Halle gir oss en helt annen versjon.

- Noe av det mest spennende med å komme til Sverige, var å høre både menn og kvinner snakke om feminisme som noe de syntes det var spennende å utforske. Noe som hadde gitt dem noe i livet. Noe som kan gjøre det lettere å bære store problemer i egne liv, sier Halle.

- Hva går vi glipp av her i Norge når vi ikke har den samme debatten?
- For eksempel tenker jeg på menns rettigheter i forhold til sine egne barn, og å få dem til å bli like ansvarlige overfor kvinner som sine egne barn, der tror jeg vi har langt igjen.

Afrodans I boka viser Halle til en seanse på Skavlan, hvor Skavlans utsendte tar med barnet sitt på afrikansk babydans. Karl Ove Knausgård og den danske filmskaperen Susanne Bier ler. Men ikke den svenske trubaduren Stefan Sundström.

- Jeg synes det er interessant hvor selvsagt man kan humre av det på Skavlan: «Herregud, det er jo morsomt da, med en pappa som skal gå på de fjantegreiene der ...!» Men likestilling handler om at alle skal få velge så fritt som mulig. At en far skal få gå på babysang uten å bli sett på som usexy, sier Halle.

Dagbladet har vært i kontakt med Harald Eia, som fikk boka overlevert personlig av Mariken Halle.

- Boka er interessant den, men den har ikke så mye med meg å gjøre, sier Eia.