Stillestående krim fra Mehlum

Mehlums sjette bok om Svend Foyn er pliktmessig og mangler glød og framdrift.

BOK: Jan Mehlum har satt Vestfold ettertrykkelig på krimkartet med sine bøker om Tønsberg-advokaten Svend Foyn, og noen av de fem foregående bøkene har vært veldig bra.

«Den siste dansen» feier ikke så flott av gårde, tvert imot er det en ganske stillestående krim.

Foyn plukker opp fire haikere en sommerkveld, to jenter og to gutter som takker for turen ved å knabbe en cd-boks med Patti Smith. Et år seinere blir han kontaktet av foreldrene til den ene jenta, som vil at Foyn skal lete etter henne. Sara Beyer, eneste barn av et anstendig Tønsberg-ektepar, er sporløst forsvunnet, og foreldrene er bekymret.

En undersøkelse av jentas rom frambringer en stor boks med fargerike piller, noe som setter Foyn i nærkontakt med Tønsbergs narkomiljø. Snart oppdager Foyn at en av de fire haikerne er død. Men hvor er det blitt av de tre andre?

Det er noe pliktmessig over måten Mehlum beskriver Foyns etterforskning på denne gangen. Den mangler glød og framdrift, noe som igjen går ut over spenningen. Mehlum byr ikke på noen store overraskelser, gjør ingen uventede grep eller vrier som ikke Foyn har vært med på før.

Mehlum har en lett og underholdende skrivestil, som hjelper på framdriften når handlingen svikter. Men av og til faller også de småvittige kommentarene til bakken, og da blir «Den siste dansen» ganske treg å tråkke seg gjennom.