Stillestående liv

I Wetle Holtans nye diktsamling er det tilværelsens nære ting, hverdagens viderverdigheter og trivielle ubehag som kretses inn.

Og Holtan viser oss et menneske som synes å avfinne seg med livets allminneligheter og tingenes tilstand. Eller snarere et kasus. For dette menneske er som rammet av apati.

Apati

Holtan har skrudd ned de lyriske utbruddene som det krydde av i hans første diktsamling 'Høsten er et påskudd'. Nå preges språket av tilskuerens apati. For Holtans kasus virker mer som en tilskuer enn en deltaker.

Vedkommende har stilt seg på sidelinja. Det som skjer oppleves ikke, registreres knapt: 'Be pianisten/ som sitter i det andre rommet/ om å spille/ for å telle sauer/ gjør det lettere å sovne/ i hvert fall mer underholdende'. En kunne kanskje tro at kasuset var håpløst. Som om fjæra var røket for godt. Og det skulle noe til for å fylle en hel bok med dikt skrevet i dette ensidige, monotone leie. Slik er det heldigvis ikke. Det finnes dikt her som tyder på at ikke alt er som det skulle være. Det ligger under et: 'Det er håpløst og vi gir oss ikke'. (Jan Erik Vold).

Avsondret

Avsondretheten virker ikke villet. Passiviteten ikke valgt. Vi forstår at dette menneske er stedt i en 'ensomhetens dialektikk'. Det er blitt lagt et fravær, en avstand mellom jeget og verden. De nære ting, i den grad stjernene er nære, er fremmede ting:

over meg henger en tomhet
som blir tydeligere for hver gang
jeg ser den; en stasjonering
som er med på å gjøre forholdet
mellom stjernene uutholdelig
jeg er ikke til for hverdagen
og hverdagen er ikke til for meg

Og samlingens tittel 'Det er mange veier til et rom' antyder et håp, en lengsel etter fellesskap. Det ligger også under et: Slipp meg inn! Det er dette snevet av uro og lengsel som setter hans stillstandsrapporter i relieff og gjør diktsamlingen til lødig lesning.