Stillestående liv

I Wetle Holtans nye diktsamling er det tilværelsens nære ting, hverdagens viderverdigheter og trivielle ubehag som kretses inn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Og Holtan viser oss et menneske som synes å avfinne seg med livets allminneligheter og tingenes tilstand. Eller snarere et kasus. For dette menneske er som rammet av apati.

Apati

Holtan har skrudd ned de lyriske utbruddene som det krydde av i hans første diktsamling 'Høsten er et påskudd'. Nå preges språket av tilskuerens apati. For Holtans kasus virker mer som en tilskuer enn en deltaker.

Vedkommende har stilt seg på sidelinja. Det som skjer oppleves ikke, registreres knapt: 'Be pianisten/ som sitter i det andre rommet/ om å spille/ for å telle sauer/ gjør det lettere å sovne/ i hvert fall mer underholdende'. En kunne kanskje tro at kasuset var håpløst. Som om fjæra var røket for godt. Og det skulle noe til for å fylle en hel bok med dikt skrevet i dette ensidige, monotone leie. Slik er det heldigvis ikke. Det finnes dikt her som tyder på at ikke alt er som det skulle være. Det ligger under et: 'Det er håpløst og vi gir oss ikke'. (Jan Erik Vold).

Avsondret

Avsondretheten virker ikke villet. Passiviteten ikke valgt. Vi forstår at dette menneske er stedt i en 'ensomhetens dialektikk'. Det er blitt lagt et fravær, en avstand mellom jeget og verden. De nære ting, i den grad stjernene er nære, er fremmede ting:

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer