Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Stillfaren anarkist

Korte, vedvarende essays om Guantanamo, anger og fuglene i luften.

BOK: J. M. Coetzees nyeste bok begynner med et essay om statsdannelsenes opprinnelse, og slutter med et kort, inderlig essay om Ivan Karamazov og Dostojevski.

Foruten essayene, som tar opp de forskjelligste temaer, består hver side av to jeg-stemmer, en aldrende, hvit sørafrikansk forfatter som har bosatt seg i Australia, og Anya, en yppig og jordnær ung kvinne med en uklar bakgrunn. I romandelen følger vi forfatterens og Anyas utvekslinger og til dels motvillige samkvem. Det består i at Anya skriver essayene i boken over på PC, siden forfatteren skal ha dårlig syn; noe Anyas mann, investeringskonsulenten Allan, ikke er så overbevist om at stemmer.

Terrorisme

«Diary of a bad year» er uvanlig lesning, bokstavelig talt: Man kan velge å lese essayene, som tar halvparten av sidene eller mer, side for side, til de slutter, og så lese forfatterens jeg-fortelling, og til slutt Anyas. Eller man kan lese seg nedover de trer tekstplanene, side for side. Jeg valgte å gjøre det siste, for å se hvordan de tre planene virker på hverandre, om det skjer en betyndingsutvidelse med den lesemåten. Og det gjør det, så absolutt.

Det som kjennetegner essayene i den største delen, «Strong opinions», er en agnostisk holdning til å svære bastant, både om mer private problemstillinger og storpolitiske spørsmål, som terrorisme, USAs rolle i internasjonal politikk, eller Australias flyktningepolitikk. «Hvorfor er det så vanskelig å si noe om politikk fra utenfor politkken?» er et spørsmål han stiller for å indikere sin egen posisjon.

Offer av eget liv

Coetzee velger å skrive korte essays som er så personlige og presise, og som tar inn materiale fra så forskjellige sfærer, at de blir litterære tekster i en montaignsk tradisjon, mer enn sakslinnlegg. Viktig er det at han tenker så basalt, fra bunnen av, at leseren tilføres mye friskhet i sine egne tankevaner. I «On democracy» stilles vi overfor Cotezeeske paradokser av typen: Hvorfor vil ikke demokratiske stater, som jo er demokratiske og ikke diktatoriske, åpne opp for andre styreformer enn den demokratiske? Slik sett, sier Coetzee, blir demokratiet totalitært.

I «On guidance systems» tar han opp forestillinger og moralkodekser knyttet til offer av eget liv for en politisk sak. I den vestlige krigskodeksen sendes soldater inn i kamp med større eller mindre sjanse for å dø. De som ikke adlyder ordrene under kamp blir straffet, eller henrettet. På den annen side strider det i mot offiserenes etikk å tillate at soldater frivillig ofrer livet, med for eksempel å gå til fienden med eksplosiver på kroppen. Og likevel blir de som spontant ofrer livet sitt i en kampsituasjon, sett på som helter.

I de politiske essayene står vi overfor slike og andre problemstillinger, skrevet i tråd med Coetzees egen beskrivelse av seg selv som politisk vesen: En stillfaren, misantropisk anarkist. Som man skjønner, er ikke Cotezee noen utpreget realpolitiker.

De to jeg-fortellingene har forskjellige funksjoner. De kan – lengdemessig – betraktes som en langnovelle, men blir så tilknyttet essayene at en vanskelig kan se for seg fortellingen som en løsrevet tekst. Det er heller ikke sikkert at den ville overleve det, heller. En annen side av teksten er at de to understilte planene stadig spiller opp mot, stiller spørsmål ved eller motsier essayene. Også i formen er Coetzee dialogisk.

Forandring

Historien utvikler seg i en retning hvor den unge og vakre Anya som sekretær ufrivillig er med på å gjøre forfatteren til et mulig offer for et økonomisk bakhold. Anya blir mer og mer dominerende som stemme utover i boken, og spiller en stor rolle, med sine enkle men tankevekkende innvendinger mot forfatterens liv og «strong oponions», noe som fører til spørsmålet: Hva skal man kreve at en kritiker har av intellektuell bagasje for at kritikken skal kunne taes på alvor?

Sikkert er det ihvertfall at forfatteren har gjennomgått en forandring mot slutten av livet etter perioden med Anya, som vi etterhvert blir klar over at, til tross for et begrenset men skarpt sinn, i altfor stor grad seksualiserer seg selv og menn (hun vet akkurat hva de tenker når de ser henne), og blir et offer for dette. Hun har kjøpt seg (med sin seksualitet) en velstand som hun selv ikke rår over. Når kilden til velstanden forsvinner, står hun tilbake uten annet enn sitt eget pågangsmot – og den velstående, aldrende forfatteren.

Med unntak av det jeg oppfatter som en unnvikende vending to tredjedeler ut i boken, er «Notes from a bad year» et must for alle som er åpne for lytte til en stemme som ikke argumenterer og konkluderer ut fra et gitt ståsted, men som istedet utforsker og utprøver muligheter.

En kort tekst om Johan Sebastian Bach er en utilslørt hyllest til mesteren. Om musikken han skriver Coetzee: «Den kommer som en gave, ufortjent, fri, uten prislapp.» Det samme kan sies om denne boken.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media