Stillferdig humanisme

«Båten om kvelden» kalte Tarjei Vesaas sitt litterære testament. I samme, høyst velbrukte symbolkrets beveger Finn Carling seg i sin hittil siste bok, «Kan hende ved en bredd». Men det er lite som tyder på at 75-åringen har planer om å legge sine dikteriske årer inn.

Årlig utsender han en bok i forkant av bokhøsten. Disse hans siste kortromaner vitner til og med om at han som forfatter befinner seg i full vigør, selv om kvaliteten er noe ujevn. På mange vis, både formelt og tematisk, har de likhetstrekk med hans tidligste verker. Det gjelder også for høstens bok, som hører til de bedre.

Båten til Vesaas er et symbol for tankene på den tilstundende død, og bredden til Carling viser på samme vis til overgangen mellom liv og død med sine høyst eksplisitte henvisninger til floden Styx og dens bredder. Kharon er også der som en navnløs ferjemann som inntar en sentral plass i det galleri av andre navnløse personer som oppstilles i boka. En person som på sett og vis er å forstå som forfatterens talerør, sammen med den betraktende observatøren som fungerer som tekstens overordnede bevissthet.

Ansvarsfraskrivelse

Denne siste betraktertypen er en gjenganger i et forfatterskap der forholdet mellom observasjon og deltakelse er et hovedtema {ndash} en betrakter som har stilt seg utenfor av angst for livet eller på grunn av smertefulle erfaringer med tap og nederlag. Oppgjøret med en ansvarsfraskrivende livsholdning går som en rød tråd gjennom Carlings verk. Det lyder som et ekko når han lar fortelleren spørre seg selv: «Herregud, er det mulig å sitte på en avsidesliggende benk og være ansvarlig for det som skjer med andre mennesker? På grunn av en fjern, men uutslettelig erindring om en plutselig, smertefull tomhendthet?»

Årets Carling-bok handler om liv på hell, og nettopp derfor aktualiseres fortida. Det nærværende ses i perspektiv av tidligere erfaringer. Boka handler således ikke minst om ungdom, om ung forelskelse, kjærlighetssvik, angst for forpliktelser. Den handler dessuten om en annen død enn den «naturlige», om den plutselige død, mordet, selvmordet. Ikke minst handler den om tomheten, intethetens tomhet, den levende død. Og den handler om den bekreftelse som vi finner i Den annens blikk, gjennom det å bli sett («ansiktene blir vakre av den annens blikk»). En bekreftelse som alltid framstår som tvetydig i Carlings univers, uklart som det er om den er dirigert av egoistiske eller altruistiske motiver. Som vanlig opererer Carling med sterke kontraster og innskriver sine motiver i et tematisk felt der livsbejaelse og livsflukt, innelukking i eget jeg (av rent egoistiske grunner eller p.g.a. sorg og nederlag) og ansvar overfor andre stilles i motsetning til hverandre og gjøres til gjenstand for moralsk vurdering.

Kunstens oppgave

På nytt handler det også om kunst, om kunstens oppgaver og dens forhold til virkeligheten. Her stiller Carling igjen krav om at kunsten ikke skal forsone og bekrefte, men forstyrre, skape uro og åpne for en ny forståelse av virkeligheten, at kunsten ikke skal imitere, men fordreie, at det er en forkastelig gjerning «å kjøpe seg fri» fra angrep av en uforståelig virkelighet ved hjelp av en tannløs etterlikning av det ukjente, det begripelige. På nytt angriper han også den konvensjonelle romankunst i sterke ordelag {ndash} den som opererer med en begynnelse, en såkalt handling og en slutt. «Det er jo bare som glass med sprit, det man har lagt ned av avkuttede deler av liv. [...] Har De noen gang tenkt over det, når De står og selger disse preparatene, at man vanskelig kan finne en falskere, en mer løgnaktig, fremstilling av tilværelsen?»

«Kan hende ved en bredd» er stilisert, anti-imiterende romankunst på grensen til det legendeaktige. Scener og personkonstellasjoner gjentas med små variasjoner, og teksten er spekket med visdomsord av det slaget som er sitert. Hvorvidt den bidrar til å skape den uro Carling krever av kunsten, er et åpent spørsmål. Den sier kanskje ikke så mye nytt, men som en aldrende, stillferdig humanists refleksjoner over livets grunnspørsmål stemmer den til ettertanke. Og det skal man ikke forakte i en tid da de fleste kunstnere roper høyere enn Carling.