Luksus og luksusvaner er sentrale temaer i media og hverdagen. Luksus fenger, men til min overraskelse unnlater journalistene å skrive eller prate om vår tids største luksusgode, nemlig stillheten.
Stillhet innehar en kvalitet som er mer eksklusiv og varig enn annen luksus, men som jeg kommer inn på i boken «Stillhet i støyens tid – gleden ved å stenge verden ute» er det ingen i luksusbransjen som har noe intensiv til å markedsføre den. Derfor blir det heller ikke noe styr rundt en slik gave.
En utfordring er at noe så likefremt og enkelt ikke passer inn i luksusbransjen, så stillhet må kanskje forbli en undervurdert luksus. Luksusbransjen handler først og fremst om å oppnå noe ved å stadig legge til. Plusse på. Dopaminen i kundenes hoder gjør at de higer etter mer. Stillhet på sin side handler om å trekke fra.
Stillhet er imidlertid en opplevelse som kan være gratis. Den må heller ikke erstattes med nye luksusvarer neste sesong.
Sannsynligheten for at noen hos Louis Vuitton derfor kommer til å satse på stillhet utover å lage lekre hørselvern og reklame med mennesker som poserer på øde steder med plastvesker er imidlertid neppe stor. Eierne er som oss eiere flest: De ønsker vekst.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Støy er også med på å skape et klasseskille. Lyder laget av andre enn den som blir forstyrret, annenhåndslyder, legger grunnlag for større forskjeller i samfunnet. Lavt lønnede har som regel mer støy på arbeidsplassen enn høyere lønnede, og boligene har dårligere isolerte vegger mot naboene. Velhavende bor på steder med mindre støy og bedre luft, bilene deres går stillere, og det gjør gjerne vaskemaskinen også. De har mer fritid og spiser renere, sunnere mat. Stillheten er blitt en del av et skille som gir noen muligheten til et lengre, friskere og rikere liv enn de fleste andre.
Som jeg skriver i boken er det nesten umulig å tilpasse seg all støyen vi har rundt oss. Ja, vi lærer å leve med den fordi vi mener vi må, men støy er og forblir et uromoment som reduserer livskvalitet. Det gjelder selvfølgelig ikke bare for mennesker, men også for dyr. Jeg elsker å våkne til fuglesang ved Blindern, og det er blitt forsket på hvordan fugler reagerer på stadig kraftigere lyder i urbane strøk. Konklusjonen er at fuglesangen forandrer seg. Lavere toner blir borte og erstattet med høyere lyder som kan konkurrere med menneskeskapte lyder.
En konsekvens av den tilpassede fuglesangen er at det blir vanskeligere å tiltrekke seg en paringspartner. Det legges derfor færre egg. Utviklingen har vart kort, så forskerne tror ikke dette er en evolusjonær forandring. Årsaken er mer nærliggende, fugler som lever i urbane områder blir nervøse av lydbildet. Fugler og mennesker er ulike, men jeg kjenner igjen usikkerheten de viser. Stillhet er en luksus for alle.
Noen av verdens rikeste lever materielt sett moderate «Olav Thon-liv», mens andre velger å bade i luksus. Min erfaring er at alle som svømmer i luksus, vet én ting andre ikke er klar over: Luksus byr bare på kortvarige gleder. Gleden ved å stenge verden ute varer.
Dagbladets Tom Stalsberg stilte for noen uker siden flere interessante spørsmål om stillhet. Kan vi by opp stillheten til en taus tango? Kan vi lære oss å holde mer kjeft?
Ja, jeg tror vi til tider er tjent med å holde kjeft. Gjøre oss utilgjengelige, om enn bare en dag. Og kan vi by opp stillheten til en tango? Ja, der ligger finessen.
