Stillheten inne i

Peter R. Holm: «Portrettalbum».Rolf Jacobsen: «Pusteøvelse».

Etter fjorten diktsamlinger på tjue år er det ikke tvil om at Peter R. Holm kan sin metier.

Jeg hadde nær sagt: Det skulle bare mangle!

Og som tilfelle er med alle virkelig yrkeskunnige mennesker, så er det en fornøyelse å se ham i arbeid - f. eks. når han beskriver "Svaler i skumringen, hvirvelblaff/av smale måneskygger som lyset forfølger/med kraftløse piskeslag. Hurtig tvinner/svalene sine bevegelser sammen/til et nett av skjelvinger som senere/har sunket ned overalt og blitt en svak/uro på flukt gjennom kornets åndedrett".

Temaet er karakteristisk for årets samling. "Portrettalbum", hvor vi får mange og virtuost utførte variasjoner over dyr i samspill med landskapet - der "humler starter og lander / i fløyelsbrun brumming", kuene gumler og "blanke øyenglober glor i uovervinnelig uforstand". Et sted introduserer han også kunstneren i landskapet: "Van Gogh har dyppet penselen i sol. Van Gogh / 37 år gammel griper et våpen, sier / han går ut for å skyte kråker:

Lenet til et tre rettet han
pistolen mot brystet, og
trakk av. I en galskap
av sorg som bare kunne
romme mer kjærlighet, ble
han endelig endeløst ett
med sitt motiv.

Sammen med Van Goghs egne soldirrende bilder blir dette stående og vibrere i sinnet. Mange av de andre kan nok gi glede for stunden (og dét er ingen liten ting!), men de gir ingen efterklang når de er ferdige, lukker diktet seg om en selv. Bak alle de - ja, nettopp - dekkende formuleringer fornemmer vi sjelden det usagte, som jeg antar dikteren ønsker skal komme til orde.

Denne antagelse bygger jeg på et av de fineste portrettene i albumet, nemlig "Emil Gilils i Aulaen":

Først løfter han flyglet
efter fingertuppene og ryster
det grundig, helt til strengene
stritter. Så slippes plutselig
passasjespillet løs over
oss, tyfoner av lyd!

Men stormene har et stille
Sentrum hvor mesteren Gilels
Kan sitte og lytte seg inn
Til et enkelt lite tema
Som ganske ufortrødent spinner
Sin silkelyd gjennom alt!

Det er stillheten inne i, dit kunsten skal føre oss. Dit Rolf Jacobsen fører oss - "Uten en lyd" -

Lydløsheten inne i alt som hender.
Det stummes tyngde.
Lyset som faller på et ansikt som forandringer,
ikke som fred.

Noen står der og vet ikke at de er til.
Lyder faller til jorden.
Regn splintrer som glass.

Det umåtelige har ingen stemme.
Det som betyr noe. Ikke nattemørket.
Ikke sollyset. Ikke døden.

Nå kan man si at det er unfair å sammenligne Peter R. Holm eller noen annen levende norsk dikter med Rolf Jacobsen; men ærlig talt. Holm er en så begavet lyriker at han nettopp kunne nå lenger ved å iaktta den for formens askese som gir virkelig innsikt.

Den er vanskelig å forklare - vanskelig å demonstrere med eksempler, fordi diktene må virke i kraft av sin totalitet. Det er som Jacobsen sier,

Blinde ord, - er ord som elskere sier med sin hud
inne i nattens rom hvor ingen
tanker har form.

- er ord som vinden sier til treet og sorgene
til vårt hjerte.

- ord som var her før ordene ble til,
som jorden er gjort av
og som stjerner sender ut som lys
i tidløse åndedrag.

R. Jacobsen snakker om én ting, og så plutselig snakker han om noe annet - men hva? Han skriver for eksempel om et hus som rives: "Klamm sier det, når ytterdøren løftes opp av grabbene / og krisj krasj sier det når stuegulvet sprekker."

Men så slipper regndråpene
til der putesvetten var og
sengeknirket var og hvor
alle ordene ble sagt, nytt
kaldt regn som vasker bort
alle riftene i luften,
nervespenningen og de onde
ordene og hjertedunker som
sitter fast i luften som en
hinne, et hus av glass.

Det er liksom et kunststykke: han trekker ordene til side, som et forheng, fort, og vi ser det uutsigelige. Det er spennende å være med på. For du vet ikke om det er du selv som gjør det, eller han - bare at ordene må være de riktige for å kunne gi plass til ikke-ordene som bærer den egentlige erfaring.

Og hvis noen sier at dette er dunkelt, svarer jeg at det er dunkelt. Ellers hadde vi ikke hatt behov for poesien som et plutselig lys.

Eller stormenes stille sentrum. Da kunne vi alle blitt sosiologer.

Dagbladet 17. des. 1975)