Stillheten vant over støyen

Journalistfilmen «Spotlight» knuste episke «The Revenant» under årets Oscar-utdeling.

OSCAR: Da dramafilmen «Spotlight» vant over storfavoritten «The Revenant» og ble kåret til beste film under nattens Oscar-utdeling, var det den stillfarne filmens seier over den støyende, den usynlige regihånden som slo ut den prangende.

«The Revenant» handler om en storslagen manndomsprøve, om en dødelig såret jeger som karrer seg gjennom svære panoramaer i 1800-tallets Missouri for å ta hevn over mannen som etterlot ham for å dø. «Spotlight» skildrer en mer hverdagslig og langt mindre visuelt slående kamp: Om den gravende journalistikken, nærmere bestemt den som gjorde at avisen Boston Globe i 2002 lykkes i å avsløre at et isnende høyt antall av byens katolske prester hadde forgrepet seg på barn som var i deres varetekt, og at den katolske kirken hadde forsøkt å dysse ned overgrepene og omplassere prestene til nye prestegjeld, der de fortsatte med overgrepene.

Vanligvis har Oscar-velgerne foretrukket den type overdådige, virtouse filmsymfonien som «The Revenant» er et eksempel på. Og regissør Alejandro González Iñárritu, som vant Oscar for andre år på rad etter fjorårets triumf med «Birdman», er virkelig en mester med kameraet - og lar deg aldri være i tvil om at han er det. Han er en som kan bevege linsen i majestetiske sveip og buer gjennom regn og sno, som kan koreografere en storstilt kamp mellom indianere og nybyggere og få det til å føles både åndeløst kaotisk og fullstendig oversiktelig på samme tid. Og så har kanskje likevel ikke «The Revenant» så mye mat i seg for nye tanker og samtaler, når bravuraen først har skylt gjennom publikum.

Det har «Spotlight» til gangs. Og den har også noe sjeldent i Oscar-sammenheng: En nøktern beskjedenhet, der alle grep er underordnet hensynet til fortellingen. Seeren glemmer hvor effektive fortellergrepene er. Stjerneskuespillerne gjør nøkterne, troverdige roller, i et finstemt ensemble der ingen bryter ut i store fakter eller følelsesutgytelser. Det som kommer frem, er den utholdende, insisterende pirkingen som kreves av de som skal drive med undersøkende journalistikk, alle tråder de må forfølge uten resultat, alle bekreftelser de må ha som det ofte ser ut som om de aldri vil få.

Alt dette er med i en film som ikke er kjedelig et sekund, men som beholder en prikkende nerve. Og som, kanskje mest bemerkelsesverdig av alt, aldri faller for fristelsen til å bli pompøs, til å holde dirrende taler om journalistikkens viktighet eller kirkens korrupsjon, selv om anledningen til å hoppe opp på såpeboksen er tallrike.

Tilbake står en film som ikke trenger å artikulere sitt forsvar for et arbeid som står under press. Gravejournalister blir stadig færre og jobber under stadig vanskeligere kår. De kan ikke garantere resultater av arbeidet de gjør, og de sakene som kommer ut av det, selv de viktigste, er sjelden de som bringer penger i kassa til det pressede mediehuset de skriver for. Men nå har de i det minste en Oscar-vinner på laget.

«Spotlight» får norsk kinopremiere 11. mars.

Også skuespillerprisene gikk til seriøse, gravende roller. Også i årene da den lange luggen og det våkne gutteansiktet gjorde ham til verdens fremste ungpikeidol, var Leonardo diCaprio en seriøs og allsidig skuespiller. Med sin femte Oscar-nominasjon vant han omsider, for «The Revenant», en solid rolle som ikke er hans beste. Men prisen fungerer som anerkjennelse fra Hollywoods side til en skuespiller som har valgt å sende stjerneglansen sin i en lyskjegle mot sobre og skikkelige voksenfilmer, av den typen som har stadig større problemer med å bli finansiert.

Unge Brie Larson får et fortjent gjennombrudd med prisen for beste kvinnelige skuespiller, for «Room». Hun bærer filmen på de bleke skuldrene sine i rollen som jenta som har tilbrakt fem år i seksuelt fangenskap, sperret inne på få kvadratmeter sammen med sønnen hun har født der inne. Det er en sånn film der man må forsikre de som ikke har sett den om at «neida, den er ikke så ille å se på»: «Room» er lettere og mer spennende enn forhåndsomtalen kan få det til å høre ut som, og vinner på å gå så tett inn på et forhold mellom mor og sønn som både er likt og helt ulikt andre mor/sønn-forhold i verden utenfor.

Det svenske stjerneskuddet Alicia Vikander, som har spilt i en perlerad av profilerte filmer det siste året, bekreftet at hun er øyeblikkets ungpike da hun vant for beste kvinnelige birolle for «The Danish Girl». Og tryllekraften den britiske teaterveteranen Mark Rylance brakte med seg inn i Steven Spielbergs «Bridge of Spies», i en like stillferdig som karismatisk birolle, førte til kveldens andre store overraskelse da han vant over Sylvester Stallone i kategorien for beste mannlige birolle.

Og selv om de fleste av de tekniske prisene gikk, helt fortjent, til ørkenfyrverkeriet som var «Mad Max: Fury Road», sitter man igjen med en følelse av at filmene ikke trengte å rope for å bli hørt av Oscar-velgerne i 2016. Det er godt å vite i en bråkete verden.