BARE SNAKK? «Stoltenberg er ikke den første statslederen som snakket om viktigheten av åpenhet, frihet og demokrati i dagene etter et terrorangrep. Like fullt endte man opp med mer kontroll og mer overvåkning både i USA og Storbritannia,» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra minnemarkeringen i august. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix
BARE SNAKK? «Stoltenberg er ikke den første statslederen som snakket om viktigheten av åpenhet, frihet og demokrati i dagene etter et terrorangrep. Like fullt endte man opp med mer kontroll og mer overvåkning både i USA og Storbritannia,» skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra minnemarkeringen i august. Foto: Cornelius Poppe/ScanpixVis mer

Stillheten ved veiskillet

Norges svar på 22. juli skulle være mer åpenhet og mer demokrati. Men det snakkes urovekkende lite om hvordan disse ordene skal følges opp i handling.

Allerede mens det skjedde, føltes det som et historisk øyeblikk. Jens Stoltenbergs tale på Rådhusplassen tre dager etter terroranslaget vil bli stående som selve symbolet på hans forvandling fra statsminister til statsmann. Han talte til en nasjon i sjokk, og synliggjorde en vei videre.

«Mer åpenhet, mer demokrati». Det ble vårt ankerfeste. Å forsøke å skape noe godt ut av det vonde. En mening i alt det meningsløse. Vi skulle vise både terroristen, oss selv og verden at vi ikke lot oss knekke. At vi ikke lot oss beseire. At vi ikke lot oss kneble av terror og vold.

Den norske reaksjonen ble lagt merke til ute i verden. Både Stoltenberg og det norske samfunnet høstet ros, fra statsledere, kommentatorer og vanlige folk. Og det var fortjent. Det norske samfunnet, med regjeringen i spissen, viste både politisk klokskap og mot gjennom sin reaksjon i dagene og ukene etter 22. juli-angrepene.

Men det er nå, når begravelsene er over, når rosehavet ved Domkirken er borte, når kondolanseprotokollene er lukket, oppgaven begynner. Kloke og modige ord må omformes til kloke og modige handlinger. For hvordan skal vi klare å svare på 22. juli med mer demokrati og åpenhet?

Vi kan ta det for gitt at 22. juli kommer til endre norsk antiterrorpolitikk. Det norske samfunnet har følt terrorens grusomhet på kroppen, og krever et politisk svar. Spørsmålet er derfor ikke om vi får nye tiltak, men hvilke vi får.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppgaven er å klare å vekte de siste fire ordene i Stoltenbergs tale på Rådhusplassen, «aldri mer 22. juli», mot resten av det han sa. For hvor langt skal vi gå for å forsøke å hindre noe liknende i å skje igjen? Hvilke tiltak kan iverksettes som kan gi økt sikkerhet, uten at vi kommer i konflikt med målet om mer åpenhet og demokrati?

Det er ingen tvil om at det er en krevende politisk øvelse. Og vi har få læremestere. Samfunn som rammes av så grov terror som vi ble utsatt for den 22. juli svarer vanligvis ikke med mer demokrati og åpenhet. De svarer med mer kontroll, sikkerhet og overvåkning.

Dette bør være en advarsel for tiden vi går inn i. For ord er en ting. Handling en annen. Stoltenberg er ikke den første statslederen som har snakket om viktigheten av å bevare grunnleggende kjerneverdier, som åpenhet, frihet og demokrati i dagene etter et terrorangrep.

Det gjorde også president Bush etter 11. september-angrepene i 2001 og statsminister Blair etter London-bombene i juli 2005. Like fullt endte man opp med en utarming av grunnleggende rettsstatsprinsipper og en utvikling i retning av mer kontroll og mer overvåkning, både i USA og Storbritannia.

Vil vi gå samme vei? Det er viktige forskjeller som gir håp om at svaret er nei. Den norske reaksjonen har vedvart i dagene, ukene og månedene etter tragedien. I USA og Storbritannia slo den raskt over i noe annet.

Delvis kan dette skyldes at det er relevante forskjeller mellom det vi ble utsatt for i juli, og terroraksjonene som rammet amerikanerne og britene i 2001 og 2005. I tillegg er det åpenbare ulikheter i politisk kultur. Vi er ikke en supermakt, ei heller en stormakt.

BOK NR. TO: Filosof og forfatter Joakim Hammerlin har tidligere gitt ut boka «Terrorindustrien». Nå er han aktuell med «Terror og demokrati».
BOK NR. TO: Filosof og forfatter Joakim Hammerlin har tidligere gitt ut boka «Terrorindustrien». Nå er han aktuell med «Terror og demokrati». Vis mer

Samtidig er det grunn til å frykte at oppgaven med å forme ord til handling kan bli vanskelig. Ser vi på utviklingen i den vestlige verden etter terrorangrepene mot USA i 2001, har vi tatt lange skritt i retning av et overvåkningssamfunn.

Noen land har gått lenger enn andre, men tendensen er gjennomgående. Også for Norge, selv om vi har vært blant de landene som har holdt sterkest igjen gjennom det siste tiåret.

Det mest sannsynlige er at vi vil fortsette å følge den kursen vi allerede er på, og at svaret på 22. juli blir noen raske sprang i retning av dem som ligger litt foran oss i løypa. Mer kontroll og overvåkning, med andre ord. Problemet er bare at dette ikke bringer oss nærmere målet om å besvare terror med mer demokrati og mer åpenhet. Tvert imot. Derfor må vi forsøke å finne et annet svar.

I ukene etter terrorangrepet understreket Stoltenberg at det ikke er noen motsetning mellom å skape et tryggere Norge og å bevare åpenheten i det norske samfunnet. Dette har han rett i, men valget mellom frihet og sikkerhet er ikke alltid et både- og. Det kan også være et enten-eller, der mer sikkerhet innebærer mindre frihet.

Dette er dilemmaet vi står overfor i tiden som kommer. Vi må finne fram gullvekten, og veie de ulike tiltakene med omhu. Hvilke sikkerhetsgevinster kan de gi og hvilke demokratiske omkostninger kan de ha?

Men å finne en retning for Norge etter 22. juli, er et ansvar som ikke hviler på regjeringen alene. Det angår hele det norske samfunnet. I så måte er det foruroligende at debatten etter 22. juli så langt har blitt et svarteperspill om skyld, i stedet for å ta tak i den vanskelige, men langt viktigere, diskusjonen om Norges vei videre etter terroren.

Man kan selvsagt gjemme seg bak argumentet om at debatten er prematur ettersom 22. juli-kommisjonen ennå ikke er ferdig med sin rapport. Det er riktig at det fremdeles er uklarheter rundt hva som skjedde den 22. juli, både om angrepet kunne ha blitt avverget og om beredskapen fungerte som den skulle.

Selv om pressen har klart å grave fram løsrevne biter, er det først idet kommisjonen legger fram din sluttrapport at det vil foreligge et helhetsbilde som er robust nok til å kunne bære den avgjørende debatten om hvordan norsk antiterrorpolitikk bør innrettes. Men dette innebærer selvsagt ikke at diskusjonen om hvordan terrorisme bør bekjempes skal parkeres fram til kommisjonen er i mål med sin rapport.

Det dreier seg om nivåforskjeller. Kommisjonens funksjon ligger på detaljnivået. Den skal grave fram alle de små bitene, sette dem sammen, og synliggjøre mangler. Men debatten om Norges vei videre etter 22. juli handler om mer enn detaljer. Vi står ved et veiskille.

Og mens vi venter på kommisjonens rapport, bør vi begynne å trenge inn i de mange prinsipielle dilemmaene knyttet til terrorbekjempelse. Dilemmaer som ligger som et bakteppe for de tiltakene vi vil bli nødt til å ta stilling til. Hvis ikke kan vi fort ende opp med svar som innebærer mindre demokrati og mindre åpenhet, ikke mer.