Rolf Jacobsen var den som i 1930-årene førte storbysivilisasjonen, maskinene og teknikken inn i norsk poesi med ungdommelig begeistring. I 1950-årene kjølnet hans begeistring for disse fenomenene, samtidig som han vendte sin oppmerksomhet mot den levende natur og de tusen små og store hendelser der som et våkent dikterøye kunne registrere. Refleksjoner over menneskelige forhold og problemstillinger tok også etter hvert mye av plassen fra de forbløffende presise iakttakelser av ting og prosesser som preget særlig hans to første samlinger.

Denne utviklingen fortsatte med Brev til lyset i 1960, og den fortsetter i årets samling. Det er en menneskelig modningsprosess som gjenspeiler seg i Rolf Jacobsens sju diktbøker – en prosess som antydningsvis lar seg lese ut av titlene på dem.

Årets bok, Stillheten efterpå… er skrevet av en dikter som ikke lenger stormer av gårde for å erobre nye motivområder og frysende erkjennelse, men som har stanset opp og for alvor har begynt å reflektere over hva som er av verdi og hva som betyr noe i menneskelig sammenheng. Og Rolf Jacobsen er blitt en klok mann; han har atskillig å fortelle oss, atskillige erfaringer å meddele oss på sin høyst personlige måte. Inntrengende og stillferdig prøver han f. eks. å få oss til å forstå at mye ikke er som det burde være i vår hektiske måte å leve på: