Stillheten vi trenger

Rolf Jacobsen: Stillheten efterpå.

Rolf Jacobsen var den som i 1930-årene førte storbysivilisasjonen, maskinene og teknikken inn i norsk poesi med ungdommelig begeistring. I 1950-årene kjølnet hans begeistring for disse fenomenene, samtidig som han vendte sin oppmerksomhet mot den levende natur og de tusen små og store hendelser der som et våkent dikterøye kunne registrere. Refleksjoner over menneskelige forhold og problemstillinger tok også etter hvert mye av plassen fra de forbløffende presise iakttakelser av ting og prosesser som preget særlig hans to første samlinger.

Denne utviklingen fortsatte med Brev til lyset i 1960, og den fortsetter i årets samling. Det er en menneskelig modningsprosess som gjenspeiler seg i Rolf Jacobsens sju diktbøker – en prosess som antydningsvis lar seg lese ut av titlene på dem.

Årets bok, Stillheten efterpå… er skrevet av en dikter som ikke lenger stormer av gårde for å erobre nye motivområder og frysende erkjennelse, men som har stanset opp og for alvor har begynt å reflektere over hva som er av verdi og hva som betyr noe i menneskelig sammenheng. Og Rolf Jacobsen er blitt en klok mann; han har atskillig å fortelle oss, atskillige erfaringer å meddele oss på sin høyst personlige måte. Inntrengende og stillferdig prøver han f. eks. å få oss til å forstå at mye ikke er som det burde være i vår hektiske måte å leve på:

Hvor finder vi nu
det som kan binde sammen det spredte.
Stien i stjernene, kompassnålens veier
eller linjene i alle pikers hender
som ligner vinden gjennem
For det er sent.

Dette at det er sent – at det er på tide å gjøre noe som betyr noe – kommer igjen i flere av de beste diktene og blir til en lavmælt oppfordring til oss også om å stanse opp litt og tenke oss litt om. For det nytter ikke å late som om vi har alt under kontroll, som om vi greit og effektivt har utryddet alt mørket i og omkring oss:

Nattemørket overlever i krokene
mellem gulvbjelkene og i stengte skap
til det skal bre seg ut over verden.
Vi pisker natten med våre lys,
neon og ildkaskader over gatene
og driver det ut i skogene og ned i gresset.
Men det kommer igjen
i våre hjerter, inne mellem fryktens bjelker,
nede i uvisshetens gress
venter det på timen da det skal slå ut sin mørke vinge
fra Sirius og til bunden av det siste hav.

Fremdeles glimter nok også den unge Rolf Jacobsen fram her og der med sine nyslåtte bilder og sine veldige vyer. Et dikt som Deadline kl. 23 er et godt eksempel. Men selv der hvor han også denne gang er nøktern og saklig som i sine 1930-samlinger (f. eks. i Tanker ved avlytting av et radioteleskop), er det kommet inn et tydeligere menneskelig element som gjør at ordene hans angår oss mer nå enn de gjorde tidligere. Stillheten efterpå… er en fin diktsamling, selv om den nok er noe ujevnere enn Brev til lyset og inneholder enkelte direkte dårlige dikt, som Blinde menn og Flyktning. Det er ikke for mye å si at Rolf Jacobsen har nådd fram til en misunnelsesverdig renhet i de beste av diktene sine, og han har fremdeles en lykkelig evne til å finne formuleringer som gir små støt av glede når en møter dem. Dette er vel de viktigste årsakene til at hans dikt om stillhet makter å skape stillhet.

Siste diktet i årets samling viser forresten en helt ny side ved Rolf Jacobsen. Det er i en for ham helt ny form som det skal bli interessant å se om han vil prøve å utvikle videre ved senere anledninger.

(Dagbladet 28 okt 1965)