Stillhetens gjall?

Kanskje er det tid for å ta selvkritikk for mange rikssynsere.

Så er altså dommen avgitt. Anders Behring Breivik har foreløpig fått status som utilregnelig med diagnosen paranoid schizofreni. Allerede i 1998 begynte han, ifølge den rettspsykiatriske vurderingen (Dagbladet 1. desember), å bygge opp sin skjebnesvangre og forvrengte virkelighetsoppfatning.

I ettertid synes jeg at jeg hører en øredøvende stillhet fra venstresiden. Man har jo nærmest slåss om å stemple Anders Behring Breivik som en politiker, slik han nok unektelig oppfatter seg selv.

Og ja, det hadde kanskje vært enklere, for noen, hvis han faktisk var det. Da kunne de ha levd videre med sin venstreorienterte dogmatikk. Ja, da kunne man ha fortsatt å bruke ham i kampen mot patriarkatet, mot ulikheten mellom kjønnene, mot de reaksjonære krefter, og så videre. Ja, det er ikke bare Anders Behring Breivik som har demoner å slåss mot, det har sannelig venstresiden også.

Jeg husker for eksempel godt Marie Simonsen i en kommentar i august der hun i Anders Behring Breiviks manifest tydelige ser likheter mellom kvinnesynet til høyreorienterte og de menneskene de hater, muslimene. Eller som hun selv i denne kommentaren dogmatisk konkluderer: «Uten å se den paradoksale og tette forbindelsen mellom kvinnehat og muslimhat, vil vi aldri forstå de kreftene og ideene som endte i en katastrofe 22. juli.» Også i andre innlegg har man sett en nærmest klam insistering på at Behring Breivik er en høyreekstremist.

Nå, etter de rettssakkyndiges vurdering og konklusjon, blir disse betraktningene litt rare å lese. Men Marie Simonsen har ikke vært alene om å lese Anders Behring Breiviks på hans premisser, som en politiker. Og man kan nok snakke om at mange på venstresiden i norsk offentlighet i denne saken har hatt en kraftig attribusjonsfeil.

Så vidt jeg vet så regner man med at en paranoid schizofreni har en arvelighetskomponent på i hvert fall 50 prosent. Det vil si at sannsynligheten er stor for at Anders Behring Breivik kunne ha utviklet et vrengebilde av virkeligheten uansett hvordan verden hadde sett ut. Ja, hadde Norge ennå bestått av 99,99 prosent etnisk hvite nordmenn, så hadde han altså med en relativt stor sannsynlighet funnet noen andre å hate, og kanskje også drepe.

Kanskje er det tid for å ta selvkritikk for mange rikssynsere. Breivik har helt opplagt hatt et ønske om å bli forstått politisk, men etter den rettspsykiatriske vurderingen er det nå tydelig at det har vært feil å oppfatte han slik. Det har vært å godta hans vrengebilde.