Stilsikker debutant

Velskrevet debut med blytung gjengangertematikk.

BOK: Majken Van Bruggen vokste opp under atomreaktoren som er bygget inne i Månefjellet ved Halden. Der har hun også lagt handlingen til sin debut. Hun har valgt en blytung tematikk som åpning på et forfatterskap som kan love godt.

Effektiv

Åpningen er effektiv, og derfor også litterært velbrukt. Julia vender hjem for å begrave sin far. Hennes reaksjoner på prestens lovtale under begravelsen tyder på at hun har hatt et svært problematisk forhold til ham. Et par dager etter begravelsen finner hun sin mor død av en pilleoverdose. Resten av boka kommer til å gi oss en forklaring på det dramatiske åpningskapitlet. Fortellingen starter da Julia var tretten, og skal vise seg å være kriminelt tragisk.

Slakterbenken

Tilbakeblikket avslører en ekstremt ulykkelig liten familie. Julias far er en svakelig fugleelsker som bare er opptatt av kanarifuglen sin. Da en rasende Julia slipper den løs, denger han henne helseløs. Moren er like taus og fjern. Når hun ikke stenger seg inne på rommet med migrene, jobber hun hos den tykke, snille slakteren. Han er gift med en kone som er konstant gravid, men han er en sjenerøs mann, og knuller gjerne Julias mor på bakrommet.

Og så er det en gal onkel som sitter på toppen av Månefjellet og drikker. Hans siklende begjær etter ungpiker viser seg å bli skjebnesvangert for Julia. Lyspunktet er en handlekraftig farfar som jobber på «Atomen», inntil han blir overtallig og mister jobben. Og en farmor som spiser Sarah Bernhard og ser «Dynastiet», noe som gir en pekepinn om den tida handlingen er lagt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rått trekantforhold

«Månefjellet» er også en oppvekstroman om de tre vennene Julia, Simon og Connie. Connie er slakterens datter, og de to døtrene morer seg med å smugkikke på sine respektive foreldres mange krumspring på slaktebenken. Simon bor i en selvbygd hytte, fordi faren bare drikker og moren er forsvunnet. De tre utvikler etter hvert et nokså rått trekantforhold.

Van Bruggen er en god stilist, Hun skriver lett og utvungent med et lite affektert, usentimentalt og effektivt språk. Hun har fått til en knugende familiær taushet, som fungerer godt i hvert fall i begynnelsen av boka. Hun er også god til å flette inn naturbeskrivelser som del av handlingen: Iskulden i begavelsen, den lammende heten den sommeren da alt skjedde. En hete og så hjelpeløst ekstreme hendelser at det kan likne amerikanske såkalte «white trash»-romaner.

Hensikten med «Månefjellet» synes blant annet å vise hvor håpløse oppvekstforhold barn kan ha. Og hvor flinke de kan være til å tilpasse seg, og å overleve. Jeg må likevel innrømme at jeg hele tida håpet at tematikken var noe annet enn det den endte som.

Forunderlig banalt

Forklaringen på den knugende familiære tausheten blir så opplagt tragisk at det nesten blir forunderlig banalt. For dette viser seg å være en tung familiefortelling med et gjengangertema som involverer voldtekt, abort, incest og kastrasjon. Der Van Bruggen etter hvert bare legger på i stedet for å forsøke å hale inn.

«Månefjellet» er likevel ingen dårlig roman. Den har et driv som gjør den vanskelig å legge fra seg.