Stilsikker, og litt kjedelig

Ingen skal beskylde Brit Bildøen for tematisk originalitet når hun i sin siste roman, den brageprisnominerte «Tvillingfeber», lar den foreldreløse Ida lete etter en mulig tvillingsøster og en umulig kjærlighet.

«Tvillingfeber» er Bildøens tredje roman, og som de to foregående er også denne sentrert rundt én kvinnelig hovedperson, her Ida, etter Gertrude Steins roman av samme navn.

Vi følger en vinter i Idas liv, der hun sammen med sin blinde grandonkel Jakob rydder opp på familielandstedet. Hun finner et bilde av seg selv som barn, men da med en dobbeltgjenger, noe som gjør at hun aner at hun har en tvillingsøster. Men grandonkel Jakob er taus, også når det gjelder spørsmålet om foreldrene muligens er i live etter at de forsvant i Kongo under opptøyene der. Forsvant gjorde også hennes onkel Ulrik noen år seinere. Dette fordi de alle tre ifølge grandonkel Jakob var utopister.

Umulig kjærlighet

Det er altså mange mysterier i Bildøens roman, der Ida også gjenerindrer kjærlighetsmøter, da med Andreas som betyr menneske og som hun elsket og som elsket henne, men som også forsvant. Vi får også innblikk i en venninneflokk der én gifter seg, én får barn og én er ulykkelig forelsket. For som i de fleste romaner med en kvinnelig hovedperson er temaet kjærligheten- den umulige kjærligheten- kanskje fordi menn er redde: «Eg har berre opplevd ein type menn, og det er dei som nærmar seg, som vil meg noko, knytar meg til seg og så forsvinn.» Men på tross av dårlig erfaring fortsetter Ida letingen fordi hun er utopist (!) som sine foreldre og sin onkel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Tvillingfeber» er med andre ord ingen original roman rent tematisk. Tvert om har Bildøen søkt å nærme seg, eller omforme, denne «enslig og sår kvinne»-tematikken nettopp ved å bruke velkjente klisjeer eller «urbilder» som i eventyrene: Her om jenta som er på leting etter sine forsvunne foreldre og en mulig tvillingsjel, og som bare har én slektning igjen, en hemmelighetsfull grandonkel som selvsagt er feinschmecker og litterat- og som ble blind etter en ulykkelig kjærlighetshistorie som i myten om Dafnis og Nomia. Her gjenfortelles og tolkes da også både myter og drømmer og eventyr, og Bildøen er heller ikke redd for å trekke veksler på de store døde. Onkel Jakob og Ida deler ett sitat for hver dag, og romanen trekker klare linjer bl.a. til før nevnte Stein og Conrads mørke hjerter i Kongo.

Barnebokspråk

Men hvordan bruke slike helt opplagte klisjeer, eller myter, og samtidig unngå en ungpikeaktig sentimentalitet eller en altfor velkjent ironi? Bildøen søker dette ved en gjennomført distanse som nærmer seg barnebokspråket; «Ida går sakte...». «Heime hos Ida blinkar tre beskjedar på svararen...». Men om hun her unngår en privat og villet «dybde», så tar romanen heller aldri av. Problemet blir at den nøytralitet Bildøen søker, blir for flat, her mangler den lekenhet og surrealistisk befriende humor som vi tidligere har sett i Bildøens romaner. I passasjer blir det rett og slett litt kjedelig, med de mange dialogene mellom henne og Jakob om drømmene hennes og ungdommen hans. Jeg har også problemer med å overbevises om Idas «utopisme» eller sterke tro på kjærligheten idet fortellernøytraliteten ender i rene påstander.

Samtidig synes jeg nok de mange sitatene og gjenfortellingene av myter og eventyr blir vel «flinke» og overtydelige midt oppi naiviteten. Personlig får jeg dessuten problemer med den altfor tydelige symbolbruken, ikke bare gjennom denne mulige tvillingsøsteren som vel skal symbolisere den tvillingsjel- vårt annet, handlende jeg- som vi alle søker (eller gjør vi egentlig det?), men også når drømmeprinsen Thomas, som selvsagt betyr tvilling, dukker opp og gir Ida to gullterninger som hun hver dag skal kaste- med håp om å få to seksere.

Bilder

At Brit Bildøen også er lyriker, forstår vi bl.a. av de bildene hun skaper gjennom de mange kapitteloverskriftene: «Kjenner så på døden i livet.» «At også du var eit tomt fartøy.» «Kven er då gråtens passasjer.» Slike setninger kan Bildøen, men her blir de stående for seg som om de er skrevet før og utenom teksten- og kanskje blir det også for mange av dem slik at de slår hverandre i hjel. Men for all del, stilistisk godt gjennomført er den- tvillingfeberen- om den ikke akkurat brakte min temperatur ut av balanse.