Stilsikker, ordrik og eksistenstung

En vidløftig, men i beste forstand politisk roman, fra Portugal under diktator Salazar.

||| ANMELDELSE: Romaner fra den spanske borgerkrig og Franco-perioden har toppet internasjonale bestselgerlister de siste årene. Blant annet Carlos Ruiz Zaföns «Vindens skygge». Pascal Merciers «Nattog til Lisboa» har blitt sammenliknet med sistnevnte. 

Men Mercier har vendt seg til et langt mindre kjent diktatur; Portugal. Landet ble fra 1932 til 1968 styrt av professor António de Oliveira Salazar. De siste tiår ved hjelp av hans fryktede gestapo-liknende hemmelige politi. I "Nattog til Lisboa" møter vi ofre for diktaturet.  
 
Om å finne seg selv
Boka åpner i Bern. Der bor skolelæreren og bokelskeren Gregorius. Han treffer en tilfeldig kvinne, og kommer over en bok skrevet av den portugisiske legen og motstandsmannen Amadeu de Prado. Det gjør at han sier opp jobben og setter seg på toget til Lisboa. På jakt etter kvinnen, men også for å finne ut mer om Prado. Og kanskje gjennom ham også finne seg selv.

Mercier har ikke gjort det lett for oss leserne i denne bevisst kryptiske fortellingen. I begynnelsen går det vel langsomt. Det først når Gregorius klarer å sirkle inn avdøde Prado at boka får driv.

Gjennom folk som har kjent ham, brev, manus og båndopptak, formes et fantastisk portrett av en særegen mann med en særegen skjebne. Gjennom Prados biografi får vi også innsikt i det tidligere diktaturet Portugal.  

Moralsk dilemma
Prado er en hyperintelligent sønn av en dommer under Salazars diktatur. Han prøver seg som prest men velger å bli lege for å kunne hjelpe sin syke far. Han får et umulig valg da en av Salazars torturister havner på legekontoret hans med hjertestans. Prado gjør det en lege må gjøre. Han redder ham. Og blir hatet av det folket somt tidligere elsket ham for det gode menneske han var. Ulykkelige Prado oppsøker motstandsbevegelsen for å gjøre bot.  

Pascal Mercier er et psevdonym. Forfatteren heter egentlig er tysk og heter Pedter Bieri. Han har studert filosofi, klassisk filologi og indologi. Boka er gjennomsyret av eksistenstunge filosofiske og teologiske temaer. Den er i beste forstand en politisk roman, som blant annet kretser rundt tematikken middel og mål. Kan et liv ofres for å redde mange?

Stilsikker, ordrik og eksistenstung

Her sirkles etter hvert inn et trekantdrama. Prado forelsker seg i sin beste venns store kjærlighet. De er alle i motstandsbevegelsen. Hun blir avslørt, og vennen vil drepe sin elskede for å unngå at hun snakker under tortur. Prado redder henne men skriver også: «Det ville ha vært et mord som kunne forsvares. Den som sier det motsatte gjør det enkelt for seg. Manglende fantasi vil jeg si. Ønsket om rene hender som øverste prinsipp. Finner jeg frastøtende.»

Sofies verden
Dette er en ordrik bok. I passasjer litt for ordrik og vidløftig etter min smak. Den har blitt sammenliknet med Gaarders «Sofie verden», noe jeg innrømmer ikke akkurat tenner min leselyst. Et annet problem er at Mercier bygger opp så mye mystikk rundt Prados språklige genialitet og hans skrifter, at det må bli en nedtur når vi så leser Prados skrifter i kursiv. For så genial er ikke Mercier.  

«Nattog til Lisboa» byr også på nydelige passasjer. Mercier er en sikker stilist i en roman som vel er en hyllest til ordet. Den er oversatt av Geir Pollen, som også har oversatt W.G. Sebalds «Austerlitz».  Og det er noe med musikaliteten her som minner om Sebald. Om det er Pollen som har gitt boka et ekstra løft vet jeg ikke. Men det klinger vakkert i en bok som tross sin vidløftighet absolutt er å anbefale.