Stilsikker Vigdis Hjorth

Eksklusiv litterær nytelse om menneskets lodd.

  • Her er flere anmeldelser!

    BOK: Vigdis Hjorths forfatterskap følger til en viss grad en «moderne» kvinnes biografi, der enkelte av bøkene til forveksling også likner Hjorths egen: mor og barn, skilsmisse, alkohol og desperate tilfeldige «opplegg», «nøkkelromanen» til det litterære paret og til slutt den kritikerroste «Om bare», om et kjærlighetsbrudd.

    «17.15 Tønsberg» er muligens en slags fortsettelse, for også den handler om en sorg, antakelig en kjærlighetssorg, men her antydes den bare.

    For dette er en stram «indre» jeg-roman om en forfatterinne som tilbringer noen dager på hytta på Tjøme for å hente seg opp fra et uutholdelig eksistensielt nullpunkt. Til «(..) en langsom jevn tilværelse, en lett hamring på skrivemaskinen. Kunne jeg hekte meg på denne tilværelsen og lære denne omigjen.»

    Tankeleker


    Store deler av boka består av jeg-personens personlig ladde og litt skakke iakttakelser, tankeleker rundt det helt banale og de patetiske forsøkene på å klare hverdagen uten å bryte sammen. Her er riktignok dramatikk; et mystisk dødsfall som kanskje er et selvmord.

    Men det fungerer like mye som et bilde på hennes egen tilstand, eller snarere på menneskets lodd. Dette også vist gjennom noen besøk på et mentalsykehus der anorektikerne sulter seg til døde. Og et gamlehjem der en senil gammel dame skjeller ut sin sønn som hun ikke gjenkjenner.

    Usentimentalt


    Alt dette er litterært gjenkjennelige grep som i en annen sammenheng kanskje kunne virke spekulativt billige, men som her reddes av stilen. En avbalansert blanding av det uprivat personlige og usentimentalt følsomme. Og da med overbevisende litterær dobbeltbunn og en barnlig naiv avvæpnende svart humor.

    «Og jeg var så sint, for at jeg aldri klarte å være i en følelse om gangen, for at jeg alltid skulle være uenig med meg selv.» Her er og en billedrikdom med passasjer som nærmer seg det prosalyriske: «Tiden bedrar oss. Men tingene svikter ikke, tenkte jeg. Veiene ligger der og fører til alle slags steder, trærne vokser.»

    Tidsproblematikk


    Tematisk er Hjort på ingen måte original, snarere formulerer hun det helt gjenkjennelige; drikke seg i søvn, våkne mitt på natta med hjertebank, holde ut tida. For nettopp tidsfølelsen er sentral her - på bokas omslag er det ei klokke uten visere - og også her formulerer hun seg med disse presist skakke bildene og elegante ordspill:

    «Det er tiden som går, sa jeg til meg selv, og ble nesten glad ved tanken på hvordan den skyndte seg. Det er sannelig ikke nødvendig å slå den ihjel, tenkte jeg, den dør av seg selv.»

    Lykken


    Egentlig er vel dette ei enkel bok om å arbeide seg gjennom sorgen til en slags klarhet. Men ingenting er vanskeligere å formulere enn «lykken» (jf. Solstad) «Fordi skjønnheten eller gleden krevet å bli uttrykt, blandet den seg straks med en slags fortvilelse når jeg ikke greide det, og derfor varte lykken min altfor kort.»

    Selv skriver jeg-personen en slags epilog der hun forsøker å uttrykke at nå går det bedre.

    En avslutning som i mine øyne er en litterær nedtur (også fordi lykken jo er banal). Men ikke slik at den forstyrrer lesergleden over en svært anbefalelsesverdig roman, der det synes som om Hjort nå har skrevet seg fram til en helt sjelden litterær renhet. Og kanskje også en såkalt «moden» livsanskuelse som er til å holde ut: «Joda, alle har sitt, stort eller litt, man gjenfinner alltid sin byrde. Så får man leve med sin byrde, sitt kors, for det er ingen sol uten skygge, og alle må kjenne natten.»