Stilsikker

«The Grandmaster» er presis i kampscenene, men fortellingen er mer utflytende.

FILM: Wong Kar-wai ble alle «cinefile» hipsteres favoritt på midten av 90-tallet, med sine stemningsfylte, neonbelyste, drømmeaktige portretter av unge, forvirrede eksistenser i Hong Kong («Chungking Express», «Fallen Angels»). De semi-glamorøse rollefigurene minnet mer om film enn virkelighet (femme fatale, leiemorder, «manic pixie dreamgirl»), men det var spennende å kjenne seg igjen i disse ensomme menneskene i millionbyen, hvileløst på jakt etter nærhet og kjærlighet.

Wong Kar-wai laget en type film som medførte at filmfotografen ble nesten like kjent som regissøren. Uten australske Christopher Doyle ville ikke skildringene av Hong Kong blitt like uimotståelige. Den håndholdte rastløsheten, de mettede fargene - her ble vi presentert for et filmspråk som ennå ikke hadde rukket å bli en klisjé.

Episk
Etter årtusenskiftet har Doyle bare gjort deler av fotojobben på de mer langsomme og smakfulle «In the Mood for Love» og «2046» og siden har de to ikke samarbeidet. Men det vil på ingen måte si at det visuelle er blitt mindre viktig i «The Grandmaster», Wongs første film siden den engelskspråklige debuten «The Blueberry Nights» i 2007.

Mens Wong tidligere har vært kjent for sine intime kjærlighetsfilmer, er «The Grandmaster» av det mer episke slaget, i den forstand at filmen er et historisk drama med et spenn på flere tiår. Fortellingen er i utgangspunktet en «biopic» (biographical picture), over livet til Ip Man (1893-1972), en legendarisk kampsportlærer som er mindre omtalt i Vesten enn hans mest kjente elev, Bruce Lee.

Sjangertro
Vi møter Ip Man (Wongs favorittskuespiller Tony Leung) på det kinesiske fastlandet på 1930-tallet. Han holder til i Foshan, ikke så langt fra Hong Kong og han nyter stor respekt. Filmen starter med en spektakulær gatekamp i pøsende regnvær, der Ip Man i sjangertro stil nedkjemper et dusin motstandere, før en sistemann kommer dalende fra oven og er ekstra seig, men etter mye «ompf», «schmækk» og knasing i bein står Ip Man alene i regnet, uten en skramme.

Ip Man lærer faget, gifter seg og får barn, men fortellingen Wong Kar-wai forsøker å dra oss inn i, starter når en stormester kommer ned fra det nordøstlige Kina, annonserer at han går av med pensjon og overlater tronen til den unge Ma San. Samtidig vil han at «sør» skal ha sin egen arving.

Mister fokus
 Allerede her begynner regissøren å rote det til for seg. En rekke rollefigurer kommer innom. Noen skal teste Ip Man for å finne ut om han er en verdig representant. Vi får en grundig innføring i wing chun (kung fu), teknikkens opprinnelse, håndbevegelser og så videre. Det prates. Det kjempes. Det singler i vindusglass. Nydelig inventar og bordellkulisser smadres.

Men så flyttes oppmerksomheten over på den nevnte mesterens datter, Gong Er, spilt av Zhang Ziyi (best kjent fra «Snikende tiger, skjult drage») og deretter tilbake i tid og igjen sidelengs tilbake til Ip Man. Filmen handler om krig, eksil, hevn og forsoning og mister fokus og en del energi. Et paradoks, i og med at kung fu handler om konsentrasjon. Jeg forlater kinosalen lettere skuffet over dette, men samtidig med ambisjoner om å perfeksjonere mitt håndverk og leve et ærefullt liv!