Stilstudier Stilstudier Forskjellig reiselektyre

Stilsikre mentalitetsskisser fra de andres virkelighet.

BOK: Å lese Morten Claussen er litt som å lese poesi. Det må gjøres langsomt, helst flere ganger, i vissheten om at her plapres det ikke. Hvert ord, hver metafor, hvert komma eller punktum - eller mangel på slike - er der i en spesiell hensikt. Til årets bokhøst har han levert to bidrag, vidt forskjellige men likevel i tett sammenheng med forfatterskapet som helhet. «Tredje landevei» er fiksjon; tre noveller som måler temperaturen på vår politiske samtid sett fra tre kanter av verden. «Livet i Venedig» er et litterært essay, en reise i fotsporene til forfattere som åpenbart har hatt tung betydning for Claussens egne tanke-, lese- og skriveprosesser.

Skiftende

«Tredje landevei» er også stilstudier som låner form og mentalitet fra de kulturene som beskrives. De tre novellenes titler avslører mer enn bare geografi: «Erindring om demokratiet i Russland», «Nedbyggingen av det amerikanske sivilforsvaret» og «Byggingen av den tredje landevei i Hunan-provinsen». Hver for seg forsøker de å fange det typiske for sitt sted. Man kan innvende at personene og problemstillingene grenser mot det stereotype, at både russeren, amerikaneren og kineseren framstår som nasjonale klisjeer. Som sådan er tekstene lite utfordrende.Novellen fra Russland beskriver en tilværelse så fattigslig, tæringssyk og samtidig opphøyd i ruvende idealer og kulturelt storhetsvanvidd, i et språk og en stil som hentet fra de store russiske klassikerne. I likhet med Dostojevskijs romanfigurer er også «vår mann» trangbodd i St. Petersburg. Hans fattigliv er riktignok postkommunistisk, men ideene om russisk storhet virker tidløse:«...det russiske mennesket er godt, det er skapt for lidelse, men det holder seg oppreist, holder hodet høyt hevet, ja, det er lidelsen som er selve forutsetningen for denne godheten som holder oss rake i ryggen, alt annet overlater vi til Guds dom, dette er kjernen, det uknuselig russiske, sa han, min salige far der han satt lut ved det ovale stuebordet hver søndag etter turen til den av staten stengte Vladimir-kirken,...»

Skittent

Tilsvarende dykk inn i den amerikanske virkeligheten er holdt i en skittenrealistisk stil, som Morten Claussen har vist at han behersker til fulle i sin romantrilogi fra USA. Her er det gutta på skauen som kjøsser seg i ræva, blåser huet av hvem det skal være, pakker pickupen og fløtter til en ny parkeringsplass, mens sullikene i sivilforsvaret står og øser nedi sørstatene en plass osv.I Kina er man mer flegmatisk, skal vi tro Claussens tekst, som er stedfestet i Hunan-provinsen. Sentralmyndighetene har vedtatt at det skal anlegges en landevei nummer tre fra øst til vest, mens de lokale myndigheter vedtar at den allerede er ferdig, og slik er alle enige om at produksjonsmålene er oppfylt. Slik lever dei der. Faren er at Claussens tre noveller, som angivelige speil av virkeligheten, blir for sjablongmessige. Generaliseringer om nasjonalt lynne kan simpelthen virke en smule arrogant, selv i skjønnlitterær sammenheng. Men bevares, det er så glimrende gjort, så tatt på kornet, at det fryder.

Nylesning

Å følge Morten Claussen til Venedig er en annerledes reise. Med på denne ferden er hele anegalleriet av fortidige forbilder; Thomas Mann, Gustav Mahler, Franz Kafka, Søren Kierkegaard, Thomas Bernard, Samuel Beckett og alle som har betydd noe for fortelleren. Det handler om kjærlighet, selvbedrag og død. Thomas Manns filmatiserte kortroman «Døden i Venedig» står naturligvis sentralt i dette litterære essayet fra kanalenes nesten obskøne skjønnhet.«...den gode romanen raserer oss, våre fordommer og våre små og store erkjennelsesmessige forbrytelser blir rystet og fordømt,» skriver Claussen om Manns «Trolldomsfjellet» i «Livet i Venedig». Og slik bidrar han på alle måter sterkt til trangen til fornyet lesning av verdenslitteraturen.