Stilstudier Stilstudier Forskjellig reiselektyre

Stilsikre mentalitetsskisser fra de andres virkelighet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Å lese Morten Claussen er litt som å lese poesi. Det må gjøres langsomt, helst flere ganger, i vissheten om at her plapres det ikke. Hvert ord, hver metafor, hvert komma eller punktum - eller mangel på slike - er der i en spesiell hensikt. Til årets bokhøst har han levert to bidrag, vidt forskjellige men likevel i tett sammenheng med forfatterskapet som helhet. «Tredje landevei» er fiksjon; tre noveller som måler temperaturen på vår politiske samtid sett fra tre kanter av verden. «Livet i Venedig» er et litterært essay, en reise i fotsporene til forfattere som åpenbart har hatt tung betydning for Claussens egne tanke-, lese- og skriveprosesser.

Skiftende

«Tredje landevei» er også stilstudier som låner form og mentalitet fra de kulturene som beskrives. De tre novellenes titler avslører mer enn bare geografi: «Erindring om demokratiet i Russland», «Nedbyggingen av det amerikanske sivilforsvaret» og «Byggingen av den tredje landevei i Hunan-provinsen». Hver for seg forsøker de å fange det typiske for sitt sted. Man kan innvende at personene og problemstillingene grenser mot det stereotype, at både russeren, amerikaneren og kineseren framstår som nasjonale klisjeer. Som sådan er tekstene lite utfordrende.Novellen fra Russland beskriver en tilværelse så fattigslig, tæringssyk og samtidig opphøyd i ruvende idealer og kulturelt storhetsvanvidd, i et språk og en stil som hentet fra de store russiske klassikerne. I likhet med Dostojevskijs romanfigurer er også «vår mann» trangbodd i St. Petersburg. Hans fattigliv er riktignok postkommunistisk, men ideene om russisk storhet virker tidløse:«...det russiske mennesket er godt, det er skapt for lidelse, men det holder seg oppreist, holder hodet høyt hevet, ja, det er lidelsen som er selve forutsetningen for denne godheten som holder oss rake i ryggen, alt annet overlater vi til Guds dom, dette er kjernen, det uknuselig russiske, sa han, min salige far der han satt lut ved det ovale stuebordet hver søndag etter turen til den av staten stengte Vladimir-kirken,...»

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer