Stiltonelskende drapsetterforsker bryner seg på gammelt pergament

Gert Nygårdshaug er tilbake i krimmanesjen.

KRIMCOMEBACK:  Gert Nygårdshaug er tilbake i krimmanesjen. Denne gangen er Fredric Drum skjøvet i bakgrunnen, og hans onkel, Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, har inntatt førersetet. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
KRIMCOMEBACK: Gert Nygårdshaug er tilbake i krimmanesjen. Denne gangen er Fredric Drum skjøvet i bakgrunnen, og hans onkel, Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, har inntatt førersetet. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

ANMELDELSE: Først en innrømmelse: «Pergamentet» er mitt første bekjentskap med Gert Nygårdshaugs forfatterskap. Det skyldes ikke noe annet enn at verden er full av bøker, men for anstendighetens skyld bør det opplyses, for Nygårdshaug har et langt og mangfoldig forfatterskap bak seg og mange trofaste lesere. Ikke minst er han kjent for sine kriminalromaner om Fredric Drum.

I hans nye bok har imidlertid Drum blitt skjøvet i bakgrunnen og hans onkel, Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, har inntatt førersetet.  

En død kryptolog

Stiltonelskende drapsetterforsker bryner seg på gammelt pergament

Skarphedin er det man kan kalle en fargerik hovedperson. Han elsker Stilton-ost og antikke møbler, formulerer seg på en svært omstendelig og temmelig jålete måte, har et kraftig temperament og er kjent som den skarpeste hjernen i Kripos. I mye minner han om Kjell Ola Dahls etterforsker Gunnarstranda.

«Pergamentet» åpner med at Skarphedin selv dumper over et drapsåsted. Den berømte norske kryptologen Linus Lindehage ligger død på sin egen balkong med et kulehull i tinningen. Samme kveld skulle han holdt en forelesning ved The Royal Society i London. Lindehage har nettopp, som den første i verden, klart å avkode det berømte Voynich-manuskriptet, et mystisk pergament fra middelalderen. Under forelesningen i London ville han avsløre det sensasjonelle innholdet.  

Ornamentalt

«Pergamentet» starter langsomt og i overkant omstendelig. Nygårshaug skriver levende og godt, bedre enn den gjengse krimforfatter, men språket er ofte overdrevent ornamentalt og med unødvendig mange innskutte bisetninger. Skarphedin selv er en person som bidrar til å forsterke dette inntrykket.

Det kunne blitt for mye av denne karakteren, han kunne fort brukt mer tid på Stilton-ost enn på etterforskning, men det gjør han heldigvis ikke, for midt oppe i den gastromoniske nytelsen holder han blikket stivt festet på etterforskningen av drapssaken og skjebnen til det mystiske pergamentet.

Det gjør at den siste delen av romanen oppleves atskillig mer engasjerende enn den første, selv om leseren holdes i overkant lenge på pinebenken når det gjelder spørsmålet om det myteomspunne pergamentets sensasjonelle innhold.