Stina Nordenstam

Akkurat passe skjørt.

CD: Quiet er ikke lenger the new loud og det har Stina Nordenstam tatt til etteretning. Den svenske sangeren og låtskriveren har siden debuten i 1991 framstilt melodier skjørere enn liljekonvall. De sarte låtene har både vært flyktig forførende og irriterende distanserte. Slik er det fortsatt, men på hennes sjette album virker det som om hun har kommet seg over den verste sjenansen.

Der hun tidligere hadde en tendens til å leke gjemsel med låtstrukturene, er hun nå som en unge i trassalderen. «Se på meg!», roper hun, tramper med føttene og flørter med latinske rytmer på åpningssporet. Slik er skiva blitt både rett-i-trynet poetisk og luftig unnvikende. Det er finfint. Hvis Amelie fra Montmartre skulle gitt ut et album hadde det nok blitt akkurat som «The World Is Saved», bare litt mer varmblodig fransk.