Stine Buer

«Go' elg» skulle være et tibud til tenåringer hver fredag etter skoletid. Det ble det også. Men når ungene drar på klassefest eller hyttetur, står TV-en på likevel. Mamma og pappa er også blitt hekta. Stine Buer får ta sin del av skylda. I hvert fall fram til jul.

- Jeg var en hyperaktiv unge


Stine Buer

Da gir hun seg. To år får holde.

- Jeg begynte som producer, og nå vil jeg tilbake. Men jeg har hatt det utrolig gøy!

Hver fredag ettermiddag, i to heseblesende timer, underholder Stine og makker Jan-Erik Larssen sitt publikum med konkurranser, bursdagshilsener, sketsjer og musikkvideoer. Mange var skeptiske da Stine skulle erstatte Vera Micaelsen, men kritikken har bare vært positiv. Nå har hun 130 timers direktesendt TV bak seg.

- Jeg tror mye av grunnen til at «Go'elg» har blitt så populært, er at vi ikke påtar oss noen oppdragerrolle. Vi driter ut unger som er midt i kvise- og puppealderen, og det går rett hjem. Det er så hyggelig med engasjerte seere. Da jeg sto bak kamera, var det ingen som ante hva jeg egentlig gjorde, ikke mamma engang. Nå får jeg brev og kort og telefoner med kommentarer om alt jeg sier, gjør og har på meg.

«HUN MÅ VÆRE KRINKENS

mest sjarmerende dame akkurat nå, med sin rause, superblide og naturlige væremåte,» skrev Dagbladets TV-anmelder Håkon Moslet om Stine for noen uker siden.

- Det var så kult! Jeg svevde hele dagen, jeg. Men den var nesten for bra, den anmeldelsen. Noen begynte å mistenke at jeg hadde et forhold til Moslet, forteller Stine.

Hun startet sin NRK-karriere i nikkers og vindjakke da hun var tolv.

- «Halvsju» søkte etter ungdom som kunne opptre, til å være med i sketsjer og sånt. «Det er meg,» tenkte jeg. Jeg var en hyperaktiv unge, i hele barndommen var jeg opp og ned og høyt og lavt hele tida. Jeg skulle være med på alt og var full av selvtillit. Så jeg øvde inn den gamle revyvisa «Marsjen», den med Lalla Carlsen, vet du: «Vi gikk og gikk og gikk og gikk.» Alle de andre som var på audition stilte med tupert hår og rosa leppestift. Du kan tenke deg hvor rar jeg var. Men de i NRK syntes det var morsomt, så jeg ble etter hvert den mest brukte skuespilleren i Halvsju-sketsjene.

En av dem som opplevde Stine synge «Vi gikk og gikk» for full hals var regissøren Berit Nesheim. Hun falt pladask for denne snåle ungen, og tilbød henne en rolle i novellefilmen «Hår».

- Jeg fikk velge motspilleren min sjøl, for siden det skulle være litt kyssing og sånt var det jo viktig at kjemien stemte. Tenk deg den drømmesituasjonen da: Her kom en masse gutter for å prøvespille, og så fikk jeg velge den jeg likte best.

- Hvem valgte du?

- Den aller søteste, nemlig Kenneth. Han hadde langt krøllete hår som jeg skamklipte i filmen.

- Og han hadde ingenting han skulle ha sagt?

- Niks. Jeg bestemte.

IKKE BARE VAR STINE

søt, morsom og kvikk, hun ble skolens kjendis også. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det ligger en del knuste hjerter i kjølvannet av hennes viltre livsløp.

- Fortsatt er det mange som kjenner meg igjen fra «Halvsju» og ikke «Go'elg». Og når vi får norske popstjerner i studio, forteller de at de var forelsket i meg for ti- femten år siden!

Den kjendisstatusen Stine hadde fått i «Halvsju» fikk en brå slutt da hun begynte på Romerike Folkehøgskole etter videregående.

- Der skulle alt være sært og kunstnerisk. Det nyttet ikke å komme trekkende med at du hadde spilt hovedrollen i «Hår». Men jeg la til gjengjeld stor vekt på at jeg hadde vært «Veslemøy» i en NRK-dramatisering av «Haugtussa». Det slo an.

Beaivvas-teatret i Kautokeino hadde høy stjerne hos skuespillerspirene på Romerike på begynnelsen av nittitallet.

- Vi satte opp et samestykke som vi hadde skrevet selv. Forestillinga fant sted ute i skauen, og vi gikk inn og ut av lavvoen i karatedraktene våre og var veldig kulturelle.

Etter året på Romerike (- Et av de beste årene i mitt liv) var all tvil fordunstet: Stine Buer skulle bli skuespiller.

- Jeg leste med Frøydis Armand, og hun mente at dette skulle gå riktig bra. Hun hadde tidligere lest med søsteren sin, Gisken, så jeg tvilte ikke på at hun visste hva som skulle til. Jeg ble nesten overrasket da jeg ikke kom inn på Teaterhøgskolen, og skuffelsen var desto større. Men gi opp? Aldri i verden.

Stine begynte på Blindern og tok ex.phil., fonetikk og lingvistikk.

- Språk er jo bra å kunne for skuepillere, så jeg begynte på fransk grunnfag. Sånn mens jeg ventet på å komme inn på Teaterhøgskolen, bare.

Ett år, diverse søvnløse netter, nervøst utslett og total eksamensangst seinere kunne ingen overbevise frøken Buer om at fransk er et fag som egner seg som tidsfordriv.

- Men jeg sto. Det skal jeg ha.

MENS HUN VAR PÅ SOMMERKURS

i Frankrike, fikk Stine svar på en søknad hun hadde slengt inn i Volda.

- Da måtte jeg tenke meg om lenge. Jeg må alltid det når jeg skal ta viktige avgjørelser, veie for og imot og vurdere alle fordeler og ulemper. Jeg fant ut at å satse på fjernsynsjournalistikk ikke var så dumt hvis alternativet var å sulte seg gjennom frigrupper i flere år.

Etter to år i Volda kom Stine tilbake til NRK. Og da hun hadde vært producer i halvannet år, ble hun spurt om hun ville overta som programleder etter Vera Micaelsen.

- Jeg vurderte det lenge, men nå er jeg sjeleglad for at jeg sa ja. Disse to åra har vært utrolig morsomme.

Hva som skjer videre, aner ikke Stine noe om, bortsett fra at hun blir i NRK.

- Men når jeg blir stor, vil jeg jobbe med kultur. I fjor kutta jeg ut TV-en og tok kunsthistorie grunnfag på kveldstid. Det ga mersmak.