ALBUM: Når to artister kombinerer sine kreative krefter, handler det først og fremst om å forene det beste fra forskjellige musikalske verdener. I teorien spennende, men i praksis ofte vanskelig å gjennomføre.

Det var den ene grunnen til at mange hevet på øyenbrynene da den mildt sagt uforutsette duoen Sting & Shaggy avslørte at de skulle slippe et album sammen. Den andre var rammene rundt utgivelsen: en «island influenced» skive som speiler deres kjærlighet til Jamaicas innbyggere, musikk, ånd og kultur.

Ikke akkurat noe man har et sterkt behov å høre, verken fra popmilliardæren Sting eller hans jamaicanske vert Shaggy, hvis album «Rise» (2012) bød på lyden av en turist-fordervet partystrand snarere enn det «ekte» Karibia.

Plask i havet

Det er ikke meningen å fornekte den 49 år gamle jamaicanerens viktige plass i hjemlandets musikkhistorie, som handler om atskillig mer enn «Bombastic» og «It Wasn’t Me». Shaggy er den ene halvdelen av dette prosjektet jeg til nød kan forstå vil sjarmere enkelte lyttere.

Sjarm får man lite av her, samme hvor mye som loves. Og hvis målet var å speile essensen av den innflytelsesrike musikkøya, er «44/876» (retningsnumrene til respektive UK og Jamaica) et gigantisk plask i det asurblå havet.