STYRTRIK: Helly Nahmad og hans familie har i 20 år fått hjelp fra Mossack Fonseca til å drive et Panama-basert selskap, International Art Center. Foto: NTB Scanpix
STYRTRIK: Helly Nahmad og hans familie har i 20 år fått hjelp fra Mossack Fonseca til å drive et Panama-basert selskap, International Art Center. Foto: NTB ScanpixVis mer

Stjålet av nazistene

Panama-lekkasjen gir et unikt innblikk i dagens skitne, internasjonale kunsthandel.

Debattinnlegg

Onsdag ettermiddag fikk jeg plutselig en uventet telefonsamtale fra Sveriges Television (SVT). En knapp time senere satt jeg på et tog til Stockholm. Samtalen berørte avsløringen av de såkalte Panama Papers. Lekkasjen fra advokatfirmaet Mossack Fonseca i Panama avslører hvordan formuer skjules gjennom opprettelsen av avanserte postboksselskaper. Men Panama-dokumentene viser også at firmaet ikke bare har hjulpet kundene å skjule formuer. Via SVT fikk jeg innsyn i en svært spesiell del av dokumentene. Den første setningen fikk meg til å grøsse av ubehag: «Den kunstsamlende familien Nahmad bruker sitt postboksselskap til å skule sitt eierskap av et Modigliani-maleri, verdt 200 millioner kroner, for domstolene og slik forhindre en tilbakelevering til den rettmessige eieren» (red. oversettelse). Den bekreftet i stor grad noe jeg lenge har hatt mistanke om: hvordan postboksselskaper i skatteparadiser brukes for å skjule eierskap av naziplyndret kunst. Men Panama-dokumentene gir også en unik innsikt i den internasjonale kunsthandelens mørke og skitne verden: hvordan kunst brukes for å skjule formuer, unnslippe skatt og hvitvaske penger.

Siden 2009 har jeg undersøkt den internasjonale handelen med kunst, antikviteter, bøker og instrumenter som ble plyndret av nazistene under annen verdenskrig. Det har resultert i to bøker: Plundrarna (2013) om kunsten og Boktjuvarna (2015) om plyndring av bøker og arkiver. Plyndrerne er utgitt på norsk, og Boktyvene utgis til høsten. Denne forbrytelsen, som omfattet tyverier av millioner av kunstverk og mellom 100 og 200 millioner bøker, er ikke noe som hører til fortiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De største ofrene for plyndringen var holocausts ofre, Europas jøder. De verdisakene som ikke ble beslaglagt av Det tredje rikets store samlere, som Hitler og Göring, ble ofte solgt.

En av dem som ble plyndret nevnes i Panama-dokumentene: den jødiske kunstsamleren Oscar Stettiner, som måtte flykte fra Paris og la kunstsamlingen være igjen. Et av Stettiners verk som nazistene solgte er et maleri av Amadeo Modigliani - Sittende mann med stokk. Nå avsløres at en av kundene til Mossack Fonseca eier dette verket.

Modigliani inngikk i den kategorien av kunst nazistene betraktet som degenerert, men de innså at verk av Picasso, Matisse og Miró var av stor økonomisk verdi, spesielt om de kunne smugles ut på det internasjonale markedet. Under krigen oppsto det derfor et blomstrende kunstmarked av stjålet kunst, hvor moderne kunst ble solgt eller byttet med verk som nazistene så på som mer akseptable. I sentrum for denne handelen sto Sveits. Herfra ble den stjålne kunsten smuglet ut til internasjonale samlere. Men den stjålne kunsten ble også, når det blir klart at Tyskland vil tape krigen, svært ettertraktet av nazistiske krigsforbrytere. Det markedet som naziplyndringen skapte, fortsatte å blomstre etter krigen. Mange av de nazistiske plyndrerne slo seg ned i München, nær den sveitsiske grensen.

Sveits blir nå hovedmarkedet for lyssky kunstforretninger, hvor Det tredje rikets profitører selger den stjålne kunsten. Denne handelen pågår ennå. Men det internasjonale kunstmarkedet har utviklet seg mye siden annen verdenskrig. I 2015 ble det omsatt kunst for over 500 milliarder kroner. Halvparten av denne handelen skjer privat, og ofte anonymt. Det er et lyssky, i stor grad uregulert, marked.

I Panama-dokumentene fins flere eksempler på hvordan Mossack Fonseca hjelper samlere og investorer med å skjule samlingene sine. En av deres største kunder er Nahmad-familien, en bank-klan med sete i Monaco, god for rundt 27 milliarder kroner ifølge Forbes. Mossack Fonseca har i 20 år hjulpet Nahmad-familien med å drive et Panama-basert selskap, International Art Center. Eieren har vært ukjent til nå. Det antas at familien innehar en av verdens største private Picasso-samlinger.

Samlingen er imidlertid ikke hos postboksselskapet i Panama, men hos en annen sentral institusjon i den lyssky kunstverdenen - i en såkalt freeport i Sveits. En freeport er et skatteparadis i form av et stort lagerhus, hvor kundene tilbys å lagre kunst, antikviteter og andre gjenstander, anonymt, skattefritt og sikkert. I verdens største freeport i Genève antas det at det er gjemt unna rundt en million kunstverk. På familien Nahmads gjemmested finnes dessuten et helt spesielt kunstverk, Modiglianis Sittende mann med stokk.

Etter annen verdenskrig prøvde Stettiner å få tilbake sin stjålne kunstsamling, uten å lykkes. Samlingen hadde forsvunnet ut på markedet. Modiglianis maleri dukket opp nesten 50 år etter på en offentlig auksjon i London, der Nahmad-familiens postboksselskap kjøpte det.

I dag forsøker Stettiners etterkommere å kreve tilbake maleriet. I to rettssaker i USA har de mislyktes; de kunne ikke bevise hvem som egentlig eier International Art Center. Slik har postboksselskapet direkte forhindret tilbakeføringen av naziplyndret kunst.

Nahmad-familien er mistenkt for å bruke sin store kunstsamling til hvitvasking av penger. I 2013 ble Helly Nahmad dømt til fengsel i USA for sin lederrolle i en hvitvaskingssak på 800 millioner kroner sammen med den russiske mafiaen. Panama-lekkasjen gir et unikt innblikk i dagens skitne, internasjonale kunsthandel, med avanserte eierkonstruksjoner i Panama og hemmelige lagre i Sveits. Men først og fremst sier den noe vesentlig om kunstens verdi. Kunst samles ikke for sin kunstneriske verdi; det er en investering, en kynisk handelsvare. Slik forsvinner stadig mer av vår kunstarv ned i freeports, svarte hull utilgjengelige for offentligheten. Verdens museer har ikke mulighet til å konkurrere om verkene når verdens rikeste investerer og gjemmer sine formuer i denne ettertraktede valutaen. Og kunsten etterlater seg få digitale spor. Akkurat like nyttig som kunsten var for nazistiske krigsforbrytere etter krigen, er den i dag for en finansiell elite som vil unnslippe skatt, gjemme unna eiendom og hvitvaske penger.

Oversatt av Thorunn Gullaksen Endreson.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook