Stjerne i bevegelse

Madonna har tatt et valg: Hun vil være superstjerne med en mening.

Du har allerede hørt den Kraftwerk-inspirerte robot-hiten «Music». Du er sannsynlighet allerede blitt hekta på dens kjølige og statiske beat. Hør videre på «Music», og du hører «Impressive Instant». På Daft Punk-vis stiger et halvkvalt bassdrønn fram fra et naborom, avskåret av et elektrovrengt gitardrønn à la U2s «Achtung Baby»-periode og ført videre av en manipulert Madonna-vokal som fungerer som et titall forskjellige instrumenter. Iskald og klaustrofobisk storbyfølelse møter naiv barnerimtekst («I like to rumba, rumba rumba/Dance to a samba, samba, samba») og pakkes inn i et varmt og pulserende klubbsound.

Aversjon mot stillstand

Albumet akselererer videre inn i den energijagende «Runaway Lover», der Madonnas elegante poplåt er pakket inn i William Orbits kontant pumpende og tranceinspirerte produksjon. Lydbildet er lagdelt og snirklete. Resultatet er et suggererende og avhengighetsskapende energirush.

Madonna har aldri vært albumartist. Før nå. På «Music» kaster hun seg ut på dansegulvet med begjær og inn i klubbmusikkens mange irrganger med troverdig skapervilje.

Lydarkitektene Mirwais og William Orbit sørger for en helhet som er sjelden i Madonna-sammenheng. Singelhitene er det ikke så mange av her. «Music» gjør seg bedre som et langstrakt lytteprosjekt, gjerne med hodetelefoner, for å få fram detaljrikdommen.

«Music» sier en hel del om Madonnas aversjon mot stillstand. Hun har en voldsom drivkraft til å være her og nå, og aller helst noen år inn i framtida. Men mest av alt forteller den om hennes evne til å knytte til seg riktige samarbeidspartnere.

Valget av Mirwais

Valget av den franske låtskriveren og produsenten Mirwais Ahmadzao som sentral skikkelse på «Music», er nærmest genialt. Mirwais bringer en form for uforutsigbarhet og vitalitet til Madonna som den flotte, men i lengden noe sutrete forgjengeren «Ray Of Light» manglet. Mirwais bringer house-referanser, minimalistiske snodigheter, tunge synthtepper og en intrikat blanding av organisk varme og elektronisk dynamikk inn i en produksjon som til dels fjetrer med sine dybder.

Se bort fra en sytete ballade og den umotiverte versjonen av Don McLeans «American Pie», og du sitter igjen med en plate som bare vil øke renommeet til den viktige superstjernen Madonna.