Stjerne på alvor

Mens alle ser fram til Lene Marlins neste plate, ser Lene Marlin fram til å bli rødruss.

Forventningene til Lene Marlins debutalbum «Playing My Game» er mildt sagt formidable. Singelen «Unforgivable Sinner» har solgt godt over platina, oppfølgeren «Sitting Down Here» fyker oppover listene, hun er nominert til Spellemannprisen og Music&Media (Europas svar på Billboard) har varslet at Tromsø-jenta skal erobre verdensdelen i løpet av 1999.

- Ja, æ læste det...

Lene Marlin sukker. Som om vekten av forventningene presser lufta ut av den spede kroppen.

- Hvordan reagerte du på oppslaget i M&M?

- «Ka gjør æ der?», spurte jeg dem på plateselskapet. Jeg visste ikke hva Music&Media var, og det gjorde ikke vennene mine heller. Men folk fikk det jo med seg. Det er ikke akkurat hverdagskost.

- Får du prestasjonsangst?

- Jeg må bare distansere meg fra det. Hvis jeg hadde gått rundt og tenkt på det som står i avisene... Nei, det går ikke. Jeg håper bare at folk skrur ned forventningene. Selv har jeg lave forventninger. Jeg føler at jeg starter på null igjen etter «Unforgivable Sinner».

Lene Marlin sitter i sofaen med rynke i panna.

- Jeg har bare gitt ut en singel. É n singel , sier jeg til meg sjøl. Det tenker jeg på hele tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LENE MARLIN HAR FÅTT to uker fri fra skolen for å gjøre ferdig debutalbumet «Playing My Game» i et av Englands mer fasjonable platestudio, Hook End Manor. Et fem hundre år gammelt gods i landlige omgivelser utenfor Reading, med nedlagt marihuanafarm i bakgården og svømmebasseng i forgården. Kjøpt og ombygd av Pink Floyd-gitarist David Gilmour på 70-tallet. Hyppig benyttet av George Michael. Nylig besøkt av Seal, brødrene Hanson og Alanis Morissette.

- Det var en lettelse å komme hit. Slippe intervjuer og folk som renner ned dørene i studio. Mange tror visst at jeg har blitt ekstremt rik og ekstremt lykkelig av dette. Men det eneste det har vært ekstremt mye av, er jobbing.

Lene snakker allerede som en veteran. I hele desember pendlet 18-åringen mellom hjembyen og hovedstaden.

I TROMSØ BLE HUN hentet etter skolen av produsent Hans Olav Grøttheim og kjørt rett i studio. I Oslo spilte de inn plate til langt på natt, deretter leste Lene Marlin lekser på hotellrommet mellom 03.00 og 05.00.

Dessuten var hun i Canada og spilt inn ny video til «Unforgivable Sinner», beregnet på Europa.

Og midt oppi dette fikk hun platina, Karoline-prisen og ble Spellemannsnominert. Journalistene hang på telefonen, men Lene Marlin svarte ikke. For desember er høysesong for heldagsprøver, og jenta har bannet på at hun skal gjøre seg ferdig med skolen til våren. Da er det russefeiring, og bare det. Banna bein.

- Jeg har måtte lære å sette grenser. Jeg er veldig forsiktig, passer på at jeg ikke blir lei, og at jeg får hentet kreftene tilbake, sier hun.

NÅ HAR HUN SKJERMET seg igjen. I England denne gangen. Sammen med to produsenter, to teknikere, fire kokker, fem altmuligmenn og to hunder.

Den ene er bikkja til superprodusent Trevor Horn. Den andre er Lene Marlin redd. Hver gang hun skal inn i det 500 år gamle huset, må hun rope på en av kokkene, sånn at de kan holde dyret på avstand.

- Det er akkurat som om den veit at jeg er redd, sier Lene.

Sånn er det med bikkjer. De elsker å ha det det moro på andres bekostning.

Lene Marlin fikk gitar av moren og faren sin og begynte å lage låter da hun var femten. Denne uka kom singel nummer to - «Sitting Down Here». En superfengende låt med hit-varsel meislet inn i refrenget. Hvor tar hun det fra?

- Vet ikke, jeg. Ikke har jeg spilt i band, ikke har jeg sunget i kor og ikke kommer jeg fra noen musikalsk familie. Ikke har jeg opptrådt noe heller. Det var derfor jeg var så sinnsykt nervøs første gang jeg var på tv, sier hun.

- Har du lyst til å bli berømt da? spør fotografen.

Tenkepause.

- I Tromsø skjedde det over natta. Det var helt merkelig. Den ene dagen gikk jeg ut på gata og alt var helt vanlig. Dagen etter kjente alle meg igjen. Folk kom bort og skulle ha autografen og greier. Det var helt utrolig. Vennene min skjønte heller ingenting, sier hun.

Lene Marlin snakker mye om vennene sine. Kanskje er det fordi hun savner dem.

- Jeg føler at jeg går glipp av så mye når jeg er borte. Nå, for eksempel, var det akkurat en stor bursdagsfest i Tromsø der alle vennene mine var samlet. Jeg snakket med dem i telefonen herfra, men det blir jo ikke helt det samme.

DENNE UKA FIKK ENGELSKE radiostasjoner «Unforgivable Sinner». Snart står resten av Europa for tur, og med «Sitting Down Here» i bakhånd kan våren bli travel for Tromsø-jenta. Men det er mye annet som teller i livet til Lene, uansett hvordan popstjernekarrieren måtte gå.

- Under russefeiringa kan folk bare glemme å få tak i meg. Da er jeg ikke artisten Lene Marlin. Da er jeg bare meg sjøl; ei jente som er glad for å være ferdig med 12 år på skolen.

- Og så da.

- Og så da?

- Ja, hva skal du gjøre etterpå?

- Ta et friår.

- Enn om plateselskapet vil at du skal lage en ny plate?

- Vi får nå se hvordan det går med denne her først. Om jeg i det hele tatt har lyst til å gi ut flere plater.

Sier Lene Marlin.

SUNN SKEPSIS: - Jeg tror aldri på noe før etter at det har skjedd, sier Lene Marlin.