Stjernedrømmen

CANNES: De samles hver dag foran hotell Martinez i Cannes: Stjernekikkerne. De som håper å få et glimt av en filmstjerne, kanskje til og med en autograf, eller et håndtrykk.

Mange av kjendisene bor på Martinez, nemlig, og der er det tillatt å stå utenfor og vente på dem. Ingen bryske sikkerhetsvakter jager fansen bort.

I går var Richard Bohringer så elskverdig å slå i hjel et kvarter med å skrive i minnebøker.

Bohringer er en skikkelig skuespiller, sett i Norge i blant annet Peter Greenaways «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker» og Patrice Lecontes «Tango». Men han er ingen superstjerne, det utløses ingen hormonskred foran hotellet når han går fordi.

Da er det faktisk høyere puls hos de tretti pressefotografene som samler seg på stranda der nok en navnløs, veldreid og håpefull ung jente kaster det lille hun har av klær.

Hvert år kommer de til Cannes for å gjøre lykken. Det eneste de oppnår er fem minutters tilrop fra fotografene, som forsvinner straks BH-en kommer på igjen.

Det er utsikten til stjernene som drar folk til Cannes i mai: Enten det er pressefolk, filmfolk, publikum eller unge håpefulle som jenta på stranda. Og mens vi av første kategori får klem av Liv Ullmann og småprater med Liv Tyler om norske ord hun har lært av Harald Zwart, får de som kommer til festivalen uten annet enn en drøm om stjerneglans svært lite av noe som helst.

Urettferdig, men slik er nå en gang verden. Og særlig filmverden.