Stjernedryss

Eventyrlig, morsomt og overlesset.

FILM: Jeg skjønner dem godt. Skuespillere som vanligvis blir bedt om å holde seg på matta, som må skape helstøpte og troverdige figurer med med små virkemidler. Når de en gang iblant får muligheten til å ta det helt ut, er de ikke vanskelige å be. Denne gang er det Michelle Pfeiffer og Robert De Niro som glupsk kaster seg over muligheten til å sette tennene i kulissene. De gleder seg storveis med å få overspille, og deres entusiasme smitter, noe som er med på å gjøre denne eventyrfilmen til en hyggelig filmopplevelse.

Can-can

«Stardust» er basert på Neil Gaimans fantasyroman, og er det noe denne filmen nærmest renner over av, så er det nettopp fantasi. Det dreier seg om en ung gutt som er stormforelsket i landsbyens peneste (og slemmeste) jente. For å bevise sin kjærlighet reiser han til en eventyrverden for å hente en fallen stjerne: Den perfekte gave til hans tilkommende. Det han opplever på sin vei er så eventyrlig at det er vanskelig å summere opp i et par setninger. En heks med aldringskompleks, en gjeng spøkelsesprinser, diverse fabeldyr og Robert De Niro som macho luftpirat med en lidenskapelig hang til dameundertøy, fjærboaer og can-can, kan nevnes.

Selvironi

Regissør Matthew Vaughn («Layer Cake»), som også er delansvarlig for manus, har latt seg inspirere av fantasyklassikere som «Prinsessebruden» og «Time Bandits». Humoren er beslektet med Monty Python, sprø og avvæpnende, med store porsjoner selvironi bakt inn. Den står i skarp kontrast til musikken, som nesten føles som om den kommer fra en annen film. Den dundrer av gårde med samme intensitet hele veien. Det dundres på pauker og blåses i basuner – Wagner ville vært stolt av dette.

Dette blir likevel en parentes i et tidvis overlesset, men likevel sjarmerende eventyr.