DOBBEL DOSE: Raylee får bryne seg på to stilarter i kveld.  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
DOBBEL DOSE: Raylee får bryne seg på to stilarter i kveld. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

«Stjernekamp» låt for låt

I kveld skal deltakerne gjennom to sjagre, pop fra 2000-tallet og musikal.

Paul Hansen: «Viva La Vida» av Coldplay
Coldplay er om mulig den ultimate komfortmusikken. Det handler om et minste felles musikalsk multiplum hvor alle dissonerende og skarpe kanter er filt bort. Mye takket være Chris Martins fløyelsmyke og luftige sang. Det som gjør at det fungerer for han, er at han ikke trenger å anstrenge seg. Paul må derimot jobbe hardt for å få til den samme varme klangen, noe som gjør at det blir mye høye skuldre. Han blir også litt for nasal på de høye tonene i refrenget, noe som ødelgger flyten.

Reidun Sæther: «Chandelier» av Sia
Reidun gjorde rent bord under operakvelden forrige lørdag. Det er et stykke fra opera til kontemporær pop. Denne Sia-hiten har dog sine dramatiske kvaliteter, noe som skulle gi Reidun mye å spille på. Og det gjør hun. Det er mye kraft i lungene og hun mestrer de store sprangene uten problemer. Kanskje hakket for affektert for sitt eget beste i det øvre sjiktet, men hun ror det trygt i havn.

Raylee: «Diamonds» av Rihanna
Det er åpenbart at Raylee endelig har kommet hjem. Stemmen hennes har noe av den samme knekken som originalen. Det er fryktelig vanskelig å gi låter som dette en personlig snert, men hun tolker i alle fall Rihanna med respekt og troverdighet. Det ser ut som hun koser seg fra start til slutt og hun stråler i ruta.

Nora Foss al-Jabri: «Am I Wrong» av Nico & Vinz
Morsomt valg av Nora å gjøre en av våre egne store eksportsuksesser. Dessverre blir hun aldri helt fortrolig med låta. Hun klarer ikke å kanalisere den euforiske gleden som er mye av originalens x-faktor. Hun synger pent og pyntelig i versene. Men det blir noe upersonlig over det hele.

Jørn Hoel: «Crazy» av Gnarls Barkley
Jørn gir den moderne soul-perlen unplugged blues-behandling. Det positive er at han forsøker å gjøre den til sin egen i motsetning til de andre deltakerne som stort sett har planket sine versjoner. Det er dog ikke spesielt vellykket. Det blir for mye ballespreng på de høye tonene, og driven og leken som gjør mye av låten er helt borte.

Paul Hansen: «Your Song» fra Moulin Rouge
Paul viser en fin og trygg tilstedeværelse her. Stemmen hans kler låten utmerket, bare synd at han sliter litt med intonasjonen i enkelte partier. Det er litt surt, men alt i alt et hyggelig og sjarmerende innslag fra rogalendingen.

Reidun Sæther: «Climb Every Mountain» fra Sound of Music
Musikal er etter sigende Reiduns forte. Så langt ut i konkurransen kan man egentlig spørre seg hva det er hun ikke fikser? Dette er selvsagt ingen utfordring for teknikerdronningen heller. Hun synger behersket og inderlig hele veien gjennom, og når hun virkelig tyner ut den siste luften i finalen, kjennes det selvsagt i ryggraden.

Raylee: «All That Jazz» fra Chicago
Det har vært sagt før, men det kan understrekes igjen. Raylee er flink til å lage show og sirkus, noe som selvsagt kommer godt med når hun skal bryne seg på musikalsjangeren. Aberet her er først og fremst at låtvalget er litt kjedelig. Det mangler sprut, og da hjelper det ikke å ha blikket.

Nora Foss al-Jabri: «Don't Cry For Me Argentina» fra Evita
Der løsnet det endelig for Nora. Her var det mye hjerte og sjel. Hun synger forbilledlig fra start til slutt, fraserer med overskudd og behersker de dynamiske bølgedalene med glans. Det er veldig gøy å se at talentet til Nora virkelig kommer til sin rett. Hun fortjener å gå videre på denne presatsjonen.

Jørn Hoel: «Shake a Tail Feather» fra Blues Brothers
Det er ingen tvil om hvem som er konkurransens mest sjarmerende deltaker - det er Jørn Hoel, det. Han gir alltid det han har. Noen ganger tryner han, noen ganger treffer han blink, og andre ganger er det bare moro - som her. Jørn danser på sitt småklossete vis mens han kauker i vei med det han har. Da hjelper det også å ha en stemme som er skreddersydd for opptempo blues-moro som dette. Det er mye armer og bein, men det funker.