Stjernekrig

CANNES (Dagbladet): Iblant forstår man at film er om ikke sinnssykt viktig, så i alle fall sinnssykt. Som når fotografene utkjemper sin daglige krig om stjernene.

Klappet for Hartley

Dagbladets utsendte med kamera kaller de verste seansene «en nær døden-opplevelse», en type jobberfaring som etterlater mannen med kulerunde øyne og svettetokter. Enhver som har sett de såkalte «photo calls» forstår hva han mener.

Visstnok er det bare olympiader som tiltrekker seg mer presse enn filmfestivalen i Cannes, og mange i fotografkorpset lever utelukkende av å forevige berømtheter. De har utviklet kunsten å stable seg lagvis til perfeksjon. Norske sportsevenementers «apeberg» er en fredens forsamling i sammenlikning. Inne i et fotoberg pågår en relativt kortvarig, men livstruende kamp med albuer, bein, linser og stativer om det beste bildet.

Eget språk

For å oppnå den ønskede oppmerksomhet fra objektet, har fotografene utviklet et dertil egnet språk til bruk i forskjellige faser av seansen. Det begynner enkelt. «Doooooon!» betyr for eksempel at Don Johnson er på vei opp en trapp. Til alt hell oppfatter Don at horden rundt ham ikke er i dødsangst, så han gir seg til å smile. Da kommer gjerne lyden «eeeeeh», litt bifallende. Den som har hørt det, vil aldri forveksle «eh» med «aaaaaaaaah», en umiskjennelig mishagsytring fra 200- 300 fotografer som vil ha noe mer på filmen enn et smil.

Det bues og det skrikes så trommehinnene dirrer, og enda kommer en som Don billig fra det, for han er ikke større enn en mygg i forhold til la oss si Bruce Willis. Synet av en noe uflidd Willis 200 meter unna utløser et slikt leven at den uinnvidde minst må tro at det er Bill Clinton som ankommer med smekken åpen.
Oppstyret er så påtrengende at enkelte tydelig blir redde. En skrekkslagen Gerard Depardieu verget seg så godt han kunne på stranda forleden, mens en fortvilet Sigourney Weaver prøvde å trekke seg vekk på åpningsdagen. Sigourney ble dyttet ut til hordene igjen av påpasselige festivalansvarlige.

Marked og kritikk

For Cannes har selvfølgelig alltid handlet om stjerner. De er viktige for festivalen, men kritikken mot den økende kommersialiseringen og Hollywood-innflytelsen på det som skulle være et arrangement til fremme av god film, den blir stadig sterkere. Bruce Willis har ikke annet å gjøre her enn å selge en ennå uferdig film. Markedsføringen av Hollywoods sommerslipp av året, som «Blues Brothers», tar luven fra viktige filmer i festivalkonkurransen. At monstereposet «Godzilla» er valgt som avslutningsfilm er talende for utviklingen i en festival som også omfatter et digert marked for kjøp og salg. De store studioene brukte i fjor 200 millioner dollar i Cannes. Det selges film i hotellsuiter og fra luksusyachter ved stranda.

Fortsatt dukker små, nesten-nakne jenter opp på stranda i fåfengt håp om å få et nytt liv etter at fotoberget har avbildet dem. Enklere for Linda Evangelista. Hun vil også gjerne bli sett. Og ganske riktig, da biter pressen på og knipser i vei.
Fett nok for Linda. For den nesten-nakne er det egentlig bare trist.

KLASSISK: Hun er ikke den første håpefulle som bretter seg ut på stranda i Cannes. Den 21 år gamle jenta fra Paris er arbeidsledig, på jakt etter lykken.