Stjernekritiker med lang skryteartikkel om Knausgård

Brettes ut i amerikansk magasin.

HEDERLIG OMTALE: Karl Ove Knausgård blir viet omfattende omtale i siste nummer av tidsskriftet The New Yorker. Den anerkjente litteraturkritikeren James Wood er begeistret for «Min kamp». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
HEDERLIG OMTALE: Karl Ove Knausgård blir viet omfattende omtale i siste nummer av tidsskriftet The New Yorker. Den anerkjente litteraturkritikeren James Wood er begeistret for «Min kamp». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

(Dagbladet): Karl Ove Knausgård har fått mye oppmerksomhet også i USA, etter at første «Min kamp»-bok ble lansert der i vår.

Nå har han kanskje fått den foreløpig største fjøra i hatten: Den svært anerkjente litteraturkritikeren James Wood har skrevet en omfattende og høyst positiv artikkel om «Min kamp» - eller «My Struggle» - i tidsskriftet The New Yorker.

Proust og Rilke
Britiske James Wood er professor i utøvende litteraturkritikk ved Harvard og skriver fast for tidsskriftet. Tidligere har han vært blant annet hovedanmelder i The Guardian, seniorredaktør for The New Republic og jurymedlem for Booker-prisen, og han skriver også essays og anmeldelser for blant annet New York Times, New York Review of Books og London Review of Books.

Wood åpner med å sammenligne Knausgårds verk med bøker av forfattere som Marcel Proust, Rainer Maria Rilke og landsmannen Tomas Espedal, men konkluderer med at ««Min kamp» er rarere enn disse bøkene. Det virker som om Knausgård ikke klarer å utelate noenting.»

Han trekker fram en rekke eksempler på hvordan Knausgård bruker lange passasjer på beskrivelser av selv de minste ting og hendelser, og kommenterer: «Etter noen hundre sider med dette, begynte jeg å klage: Jeg forstod at dette var «Min kamp», men måtte det også være min egen kamp?»

«Den episke siden av sannhet»
Etterhvert skriver han likevel at teksten viser seg å være alt annet enn tilfeldig.

«Igjen er banaliteten så ekstrem at den ender opp som det motsatte, og blir distinkt, forunderlig i sin radikale gjennomsiktighet.»

Fortellergrepet gjør særlig den andre halvparten av boka fengslende, mener kritikeren. Denne delen beskriver farens dødsfall og hvordan Karl Ove Knausgård og broren Yngve drar for å rydde opp i bestemorens hus, der den alkoholiserte faren bodde de siste årene. 

«Knausgård kunne ha nevnt Randy Newmans sang «I Want You to Hurt Like I Do»», skriver Wood og forklarer: «Han og broren vasker hver tomme av dette helveteslignende stedet, og leseren tvinges til å dele erfaringen - rom for rom.»

Om bokas siste setninger, der Knausgård betrakter liket av sin far for andre gang, konkluderer han raust: «De har hva Walter Benjamin kalte «Den episke siden av sannhet, visdom».»

Gammel skamros Det er ikke første gang Knausgård blir rost i et viktig litterært tidsskrift.

I Times Literary Supplement erklærte Paul Binding ham som en verdig arvtager til Ibsen, Knut Hamsun, Edvard Munch og Tarjei Vesaas, i sin evne til å bruke «en direkte og ubundet konsentrasjon om naken, personlig erfaring».

The Independents Boyd Tonkin har skrevet at Knausgårds første bind «ganske ofte oppnår den sublimiteten han trakter etter».

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer