MUSIKAL: Musikalsk er «Evita» en serie paradenumre, der hovedrolleinnehavere og bifigurer får vist hva stemmene deres er gode for. Som drama? Slett ikke.

Tim Rices originaltekst er nokså flat: Omstendighetene endrer seg. Personene utvikler seg ikke.

I sin kjerne er «Evita» en enkel historie om en målbevisst fattigjentes vekst og fall.

En stålvilje i silkekjole, en teaterforestilling der ett eneste ord,  «ambisjon», kan oppsummere hver enkelt scene.

Det Norske Teatret - med Svein Sturla Hungnes som leder for et lag med kvalitet i alle ledd - har gjort den til mer. Langt mer.

Maktkamp Det viktigste grepet, og det som definerer den nynorske «Evita», er rendyrkingen av Evita og Che som motpoler i et maktspill om et samfunns sjel.

Han, den opposisjonelle observatør. Hun, oppkomlingen som blir førstedame.

Unntaksvis synliggjøres også et tredje hjørne i makttriangelet: Juan Perón, som representerer systemet, det militære, strukturen. Men han (Devik) forblir en biperson. En skyggefigur.

Det er Heidi Gjermundsen Brochs Evita og Frank Kjosås' Che som kjemper om status og definisjonsmakt.