Anmeldelse Film «Gledelig jul»

Stjernelag i fantasiløs julekomedie

«Gledelig jul» har sine øyeblikk, men utnytter ikke stjernene eller mulighetene. Og hvorfor er Bjørn Eidsvåg der?

Publisert

«Gledelig jul»

Komedie

Regi: Henrik Martin Dahlsbakken
Skuespillere: Anne Marit Jacobsen, Otto Jespersen, Iben Akerlie, Nils Jørgen Kaalstad, Ellen Dorrit Petersen, Tarjei Sandvik Moe.
Premieredato: 6. november 2020.
Aldersgrense: Tillatt for alle
Orginaltittel: «Gledelig jul»

«Stjernespekket og fantasiløs julekomedie med gode øyeblikk.»
Se alle anmeldelser

FILM: Egentlig føles det urimelig å anklage en julefilm for å være fantasiløs. Jeg mener, julen er tiden da vi fryder oss over å være konvensjonelle og ser foraktfullt på den som måtte foreslå å flytte den vattnissen fra peishylla til vinduskarmen. Men den norske julekomedien «Gledelig jul» er nettopp fantasiløs, inntil punktet der den blir uengasjerende, eller bare litt teit. Den har kvaliteter, men svakhetene er flere.

Forståelig frustrasjon

Det aldrende ekteparet Annemor (Anne Marit Jacobsen) og Frank (Otto Jespersen) bestemmer seg for én gangs skyld for å invitere til familiejul, noe som kommer som en litt irriterende overraskelse på barna deres, værmannen og familiefaren Samuel (Nils Jørgen Kaalstad) og den romantisk forvirrede Tessa (Iben Akerlie).

Tessa tar for sikkerhets skyld telefonen fra pappa midt under en intim seanse med sin nye svenske kjæreste (hvorfor?) og får inntrykk av at moren har livsfarlig kreft (hvorfor?). Det samme tror Samuel, som finner ut at det er helt greit å ombestemme seg i bilen på vei til svigerforeldrenes overdådige vestlandsjul (hvorfor?), ta en sving til venstre og i stedet kjøre hjem til familiegården, til den anspente kona Lailas (Ellen Dorrit Pedersen) egentlig ganske forståelige frustrasjon. Men ut av skapet kommer det helt andre og egentlig ikke så spennende skjeletter. Hemmelighetene er hemmeligheter du har sett folk ha i såpeoperaer og på revyscener, mange mange ganger før.

Svenskebashing

«Gledelig jul» har manus av Erlend Loe og er regissert av Henrik Martin Dahlsbakken, norsk films utrettelige autodidakt. Det fineste her er egentlig de muntre og observante scenene innimellom alt annet: De utmattende hilserundene når familiemedlemmer samles, de dagligdagse samtalene mens skuffer og skap åpnes, alt dette gjengis med frisk fart.

Svenskebashingen er i overkant programmatisk, men den stadig halvnakne svensken som hele tiden sier noe feil er en god komediefigur. Det er egentlig også Laila, en av disse voksne som blir redusert til et fortvilet barn når hun må feire jul hos noen forvirrede amatører som ikke er i nærheten av å gjøre høytiden like overdådig og skikkelig som hun er vant til at den er. Men potensialet hennes er ikke helt utnyttet.

Et dedikert ensemble gir seg hen til det hele, og Anne Marit Jacobsen klarer som alltid å gjøre inntrykk selv med begrenset materiale. Men «Gledelig jul» blir til sist så lett at den nærmest er vektløs.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer