LAGET HER: I dette området ble Richard Strauss' berømte obokonsert skapt. Garmisch-Partenkirchen med Tysklands høyeste fjell Zugspitze i bakgrunnen (2962 m.o.h.). Foto: REUTERS/NTB scanpix
LAGET HER: I dette området ble Richard Strauss' berømte obokonsert skapt. Garmisch-Partenkirchen med Tysklands høyeste fjell Zugspitze i bakgrunnen (2962 m.o.h.). Foto: REUTERS/NTB scanpixVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Stjernene fra New York-operaen skulle synge. Problemet var at ingen av dem var derfra

Det var enklere å jukse i musikkbransjen før. Men noen ting kan man fremdeles ikke jukse med.

Kommentar

Det var enklere å jukse før. Hvis programplakaten forkynte at en verdensstjerne var i anmarsj, trodde de fleste på det. For mange år siden var det en konsert som het «Stars of the Met». Stjerner fra selveste Metropolitanoperaen i New York skulle synge for godtroende sjeler i Norge. Problemet var at ingen av utøverne jobbet ved den berømte operaen, men noen hadde vært innom som del av koret eller i mindre roller. Stjerner var de neppe.

En utenlandsk pianist spilte noen år seinere på en av Norges fremste konsertarenaer. Nivået på prestasjonen var så katastrofalt dårlig at utøveren ble tatt av scenen av arrangøren, mens en annen pianist på korteste varsel ble hentet inn for å redde situasjonen.

I dag er artister og musikere gjennomlyst og eksponert på Internett før en tone er spilt. Katastrofene er lettere å unngå, på den annen side er det oppstått en ny utfordring. Reklamen om utøverne er ofte preget av tomme fraser og intetsigende superlativer. En vanlig bløff er når B-pianister blir presentert som «den nye Kissin» eller «Sokolovs arvtaker». Når jeg undersøker saken, viser det seg at ingen i Russland, Tyskland eller USA har hørt om disse utøverne.

Seriøse arrangører trenger ikke lure publikum med misvisende info om berømmelse og kvalitet. De er avhengig av at de besøkende i salen får en genuin opplevelse og har lyst å komme tilbake.

Richard Strauss (1864-1949) levde i ei tid da Tyskland gikk gjennom enorme endringer og prøvelser. Hjemme i Garmisch kunne den 81 årige komponisten konstatere at andre verdenskrig endte i fullstendig katastrofe. Amerikanske John de Lancie var korporal i invasjonsstyrkene og hadde som profesjonell oboist med orkesteret hjemme i Pittsburgh spilt mange av Richard Strauss’ berømte verk: «Also Sprach Zarathustra», «Till Eulenspiegel», «Tod und Verklärung», m.fl. De Lancie besøkte Strauss for å vise kunstnerisk respekt og dristet seg til å spørre om han ville komponere en obokonsert.

Dermed ble en av musikkhistoriens mest krevende og formidable instrumentalkonserter skapt, et verk som har gått sin seiersgang over hele verden. Det er umulig å jukse i denne musikken, fordi det stilles enorme krav til solistens pust, utholdenhet og frasering.

Stavanger Symfoniorkester framfører denne uka Richard Strauss’ «Obokonsert» med russiske Alexei Ogrintchouk som solist. Han er en skattet solist over hele verden og holder også den prestisjefylte stillingen som solo-oboist i Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam.

Denne musikken er gripende av flere årsaker. Estetikken er seinromantisk med fenomenale stemmeføringer og elegant instrumentasjon. Verket er også en ytring om forsoning og tilgivelse fra en tysk komponist i verdensklasse som opplevde at operahus og konserthaller som framførte musikken hans, ble bombet til ruiner. Enda verre var opplevelsen av naziregimets politiske og kulturelle ensretting som ødela livet for millioner av mennesker.

Nettopp oboen med sin særegne vakre og nasale klang blir en manifestasjon av noe menneskelig i den store tilværelsen. Klangene er sårbare og skjøre, men med rom for håp. Ludvig Irgens Jensens «Passacaglia» og Johannes Brahms «Symfoni nr. 3» utgjør konsertens øvrige program. Gode titler, men det er obokonserten som påkaller størst interesse.