Stjernenes dødsdans

I år ville Marilyn Monroe fylt 75 år. Samtidig er det 40 år siden John Hustons «The Misfits» hadde premiere. En svanesang i svart-hvitt både for Marilyn Monroe, Clark Gable og Montgomery Clift.

SOMMEREN 1960. Marilyn Monroe har vært gift med dramatikeren Arthur «En handelsreisendes død» Miller i fire år. Fire urolige år.

Millers kreativitet har ikke akkurat blomstret. Men nå har han skrevet et manus, det eneste han skrev i løpet av samlivet med USAs mest kjente filmdiva: «The Misfits», en historie for film, en slags skjult biografi over det spektakulære forholdet mellom de to.

John Huston står for regien. Og i hovedrollene: Clark Gable, Marilyn Monroe og Montgomery Clift, tre amerikanske ikoner som skulle dø i tur og orden i åra som fulgte.

Først Gable, bare en drøy uke etter at filminnspillingen var over. Deretter Marilyn, i 1962. Og til slutt Clift, i 1966 - uten at han klarte å toppe innsatsen som skadeskutt rodeostjerne i «The Misfits».

For ikke å glemme Eli Wallach i sin første store rolle, mannen som fem år seinere erobret lerretet som «den onde» i Sergio Leones «The Good, The Bad and the Ugly». En kvinne og tre menn, for ikke å si fem menn, dersom Miller og Huston skal telles med. Og det skal de kanskje.

DRAMATIKKEN BAK LERRETET var ikke mindre enn den vi i opplever i filmen. I sine memoarer «An Open Book» (1980) forteller John Huston om en Marilyn Monroe i tilsynelatende fritt fall.

Hun tok piller for å sovne om kvelden, så mange at hun måtte ha nye piller for å våkne igjen dagen etter. Hun er med i nær sagt hver eneste scene, men hun kom stadig for seint til innspillingen. Til slutt ble hun innlagt på sykehus i to uker, mens filmbudsjettet økte dramatisk - også takket være katastrofale værforhold.

Da «The Misfits» hadde premiere, var filmen den dyreste svart-hvitt-film som inntil da var produsert.

Men Huston forteller også om skuespilleren Marilyn, hun som Hollywood i alle år hadde undervurdert og gitt blondineroller i synge-danse-og-være-sexy-filmer.

«Hun syntes å gå rundt i en døs hele dagen,» skriver Huston. «Men når hun var seg selv, kunne hun være fantastisk effektiv. Hun spilte ikke i den forstand at hun forsøkte å etterlikne en følelse. Hun var ekte vare. Hun gikk dypt ned i seg selv, fant det hun lette etter og brakte det opp til overflaten. Kanskje er det dette all god skuespillerkunst dreier seg om.»

Filmen er blitt beskrevet som et nærmest surrealistisk kammerspill: en dialog med fortreffelige undertoner, utspilt i kulisser som ellers bare blir brukt i westernfilmer og sciencefictionvisjoner fra det ytre rom: ørkenen i Nevada.

I lynskarpe svart-hvitt-bilder sirkler Huston inn sitt persongalleri. De tre mennene er uttrykk for den amerikanske machodrømmen: den frie cowboyen, avslørt som en patetisk drømmer - konfrontert med Marilyns feminine melankoli, hennes undertrykte erotiske spenninger, hennes desillusjon etter møtet med verden, hennes sårbarhet overfor all lidelse - et liv balansert på randen av smertegrensen, fanget inn i svart-hvitt-bilder så utsøkt poetiske at de truer med å brenne hull i lerretet.

For Arthur Miller ble filmen en avskjed med Marilyn. De snakket ikke mer med hverandre etter at den var ferdig. Han vet ikke engang om hun likte den. Han har både gode og triste minner:

«Triste, fordi jeg skrev manus for å gjøre Marilyn glad. I stedet førte den til hennes totale sammenbrudd. Samtidig er jeg glad den ble lagd - fordi drømmen hennes var å bli en seriøs skuespiller.»

Marilyns drøm var et eneste stort paradoks. Noen vil si hun søkte sin tapte barndom, sin forsvunne far, eller moren, som ble sinnssyk. Eller at hun aldri klarte å takle sin vanvittige berømmelse, alltid omgitt av kameraer, til stede som usynlige elskere hvor hun beveget seg.

Men hun var også kunstneren som drømte om å spille rollen som Lady Macbeth, og som leste lyrikeren Rainer Maria Rilkes bok «Brev til en ung dikter» for å få bekreftet at hun ikke var gal. Rilke som skrev:

«Gå inn i Dem selv og undersøk de dybder som Deres liv består av, ved dets kilder finner De svar på spørsmålet om De må skape ... Kanhende viser det seg at De er kallet til å være kunstner ... Den skapende må være en verden for seg og finne alt i seg selv og i den natur han har sluttet seg til.»

KUNSTENS PRIS. Ambisjon og ensomhet, alt som tilbys. Men det er ikke alltid til å bære.

Få amerikanske filmskuespillere er blitt mer gjennomfotografert enn Marilyn Monroe. Både glamourversjonen og den sårbare kvinnen bak fasaden er dokumentert av kjente og ukjente fotografer.

Til innspillingen av «The Misfits» sendte byrået Magnum ikke mindre enn ni fotografer for fange henne inn. Den store, franske fotopoeten Henri Cartier-Bresson var en av dem. Han beskrev henne slik:

«Hun er amerikansk; det er helt klart og tydelig - og hun er det på en fantastisk måte - man må være veldig lokal for å kunne bli universell. Det er noe ekstremt årvåkent og livaktig over henne, en egen form for intelligens. Det er hennes personlighet, det er et blikk, det er noe veldig finstemt, veldig levende, som forsvinner fort, for så å dukke like raskt opp igjen.»

Tilbake står en scene fra filmen. Marilyn i hvit morgenkåpe, ved bordet sammen med Clark Gable. En tidlig morgen i ørkenen etter en lang, stjerneklar natt. Utenfor huset: lyden av fuglesang. «Tenk at fuglene tør være her ute,» sier Marilyn. «De er så små.»